stå
substantiv
BØYNINGubøyelig
UTTALE[stå:]
ETYMOLOGI
til stå (verb); i denne betydningen forkortet form av ståtribune, i denne
betydningen forkortet form av ståkarakter; se også stå
BETYDNING OG BRUK
1
stans
; stillstand
; stopp
UTTRYKK
gå i stå
stoppe opp
; ikke komme videre
; komme til et dødpunkt
-
maskinen gikk i stå
-
forhandlingene gikk i stå
-
nu gik samtalen istaa
-
da han stansed … var det, som om han gik istaa
-
pludselig hørtes et knækk. Det var dødningeuhret, som gik istaa(Lys og Skygge 1908/nr. 6/31 Kristian F. Biller)| fra fortellingen «Dødningeuhret»
-
hjertet hendes gik mest istaa
-
det var gaat istaa for ham rent
-
munnen hans gikk i stå når han ble ivrig
2
ståtribune
EKSEMPEL
-
store stå
SITAT
-
han trivdes på Store stå på Bislett
3
muntlig, sjelden
ståkarakter
SITAT
-
han hadde vært så travelt opptatt med jentene at pensum så å si hadde unngått ham. Nå hadde han kikket i sakene, og aktet seg visst til en stå