be-
prefiks
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[be-]
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk og tysk be-; innlånt på 1300-tallet; i mange tilfeller
uten bestemt betydning fordi det innlånte verbet med prefiks ikke
har noen tilknytning til andre elementer i språket, jf. bebreide, befale, begjære, begynne, bekrefte, bekymre, benauet, beskjed; i andre
tilfeller bare med svake nyanser mellom orddannelsene med og uten be- eller med en stilistisk, ikke semantisk (betydningsmessig)
forskjell; jf. bedåre, dåre, bevæpne, væpne, befri, fri
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1
brukt tilknyttet transitive verb for å betegne
en nærmere bestemt virksomhet (altså med en type terminativt aspekt),
ofte tilsvarende usammensatte verb fulgt av preposisjon
2
brukt for å knytte et ytre objekt til verb som
i usammensatt form som regel bare står med innholdsobjekt eller produktsobjekt
3
brukt for å gjøre intransitive verb transitive,
ofte tilsvarende et intransitivt verb fulgt av preposisjon
4
brukt for å skjerpe den transitive betydningen
i et transitivt verb eller gi verbet en aspektnyanse, idet det angis
at verbalhandlingen når et mål
4.1
brukt overført, mer abstrakt. enn
tilsvarende verb uten be-
5
brukt for å danne verbavledning av adjektiver for
å uttrykke at man gjør (noen eller noe) til noe bestemt eller gir
(noen eller noe) en bestemt egenskap
6
brukt til å avlede verb eller adjektivisk perfektum
partisipp av substantiv, i nydannelser bare spøkefullt, for å uttrykke at man gir, forsyner (noen eller noe) eller er forsynt
med noe bestemt