Det Norske Akademis Ordbok

befolke

befolke 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLbefolket, befolket, befolking
preteritum
befolket
perfektum partisipp
befolket
verbalsubstantiv
befolking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[befå´lkə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra eldre tysk bevolken (jf. tysk bevölkern), av be- og en avledning av Volk; se folk
BETYDNING OG BRUK
1 
om større folkemengde
 ta (et land) til oppholdssted
; slå seg ned i og bebo
EKSEMPEL
  • Island ble befolket av nordmenn
SITATER
  • denne jord skal du befolke
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 62)
  • de var lysgiganter og lysarbeidere som reiste fra solen i sentrum og befolket jorden
     (Ailo Gaup Natten mellom dagene 214 1992)
2 
ofte i adjektivisk perfektum partisipp
 fylle med folk (eller dyr), beboere
EKSEMPEL
  • tynt, tett befolket
SITATER
  • en naturbetragtning, som befolkede vor literatur med huldrer og trolde
     (Lorentz Dietrichson Svundne Tider I 130 1896)
  • overført
     
    [kjente adelsfolk som] befolker [kirke]væggene
     (Asta Graah Bolander Renæssancens Florens 208 1927)
  • beveren har i sin tid befolket Vidda [dvs. Hardangervidda] over store strekninger
     (Johannes Dahl Drømmen om vidda 13 1953)
  • tynt befolkede vann
     (Simon Myrberget Fisk og fangst i ferskvann (1954) 219)
     | om fiskebestand
  • en lysning i en jungel eller zoologisk hage, befolket med en stor gruppe fakirer og illusjonister
     (Olav Angell Oslo ved midnatt 80 1997)
  • et område som virker enda mer befolket
     (Adelheid Seyfarth Misjonærene 249 2008)
  • et tre er jo et eget univers, ikke sant. En gammel eik, for eksempel, er som en høyblokk befolket med enorme mengder insekter og fugler
     (Alf van der Hagen Ønsk meg heller god tur. Samtaler med Ingvar Ambjørnsen 401 2023)