Det Norske Akademis Ordbok

bebreide

bebreide 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLbebreidet, bebreidet, bebreidelse
preteritum
bebreidet
perfektum partisipp
bebreidet
verbalsubstantiv
bebreidelse
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bebræi´də]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av be- og -breide, av norrønt bregða 'bevege hurtig, bebreide', grunnbetydning 'svinge noe hurtig foran noen, holde noens feil opp for noen'; jf. dansk bebrejde; se også bebreidelse
BETYDNING OG BRUK
1 
uttrykke misnøye med (noen, for noe som vedkommende gjør)
; laste for
; klandre for
EKSEMPLER
  • hun bebreidet ham hans oppførsel
  • hun bebreidet ham for oppførselen hans
SITATER
  • De er en ubetænksom pige. Men jeg bebrejder Dem ikke så meget
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 156 1877)
  • vi har ingenting at bebrejde os
     (Henrik Ibsen Rosmersholm 17 1886)
  • [Hamlet] bebreider sig selv i heftige ord sin lunkenhet og nølen
     (Lorentz Eckhoff William Shakespeare 27 1939)
  • kan du bebreide en gutt at han drømmer om å styre et tog?
     (Ketil Bjørnstad Nåde 230 1998)
  • sett at de begge hadde gått og bebreidet hverandre for dette
     (Knut Faldbakken Alt hva hjertet begjærer LBK 1999)
  • eksmannen [min] fikk snart ny kjæreste, … det kunne jeg ikke bebreide ham
     (Vigdis Hjorth Arv og miljø 96 2016)
2 
adjektivisk presens partisipp
 
bebreidende
 som rommer, uttrykker bebreidelse
EKSEMPLER
  • et bebreidende blikk
  • hun så bebreidende på oss
SITATER
  • for denne store gave takkede [hun], idet hun dog mildt bebreidende tilføiede, at […]
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 75 1882)
  • vi vet ennu ikke med hvem vi har den ære [å møte] lød mannsstemmen mildt bebreidende
     (Max Mauser En hai følger båten 18 1939)