bryte - Det Norske Akademis ordbok

bryte

substantiv

BØYNINGen; bryten, bryter

UTTALE[bry:`tə]

ETYMOLOGI

etter norrønt bryti; se videre under formen brytje

BETYDNING OG BRUK

arkaiserende, om forhold i norrøn tid

mann som holder oppsyn med husfolkets (eventuelt trellenes) arbeid på en gård

; gårdsbestyrer

SITAT