Det Norske Akademis Ordbok

brenning

brenning 
substantiv
BØYNINGen; brenningen, brenninger
UTTALE[bre`n:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til brenne, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å brenne (noe)
EKSEMPEL
  • brenning av kalk, keramikk, brennevin
SITAT
  • den siste brenningen var programmert til å være ferdig ved tolvtiden
     (Hans Herbjørnsrud Vi vet så mye LBK 2001)
2 
det at bølger bryter mot kyst, skjær e.l.
; bølge som bryter
 | jf. brenne
EKSEMPEL
  • båten ble knust i brenningene
SITATER
  • han skreg gennem brændingens sus
     (Henrik Ibsen Digte 91 1875)
  • de lange hvidgraa brændinger kom væltende, krøllede sig og faldt sammen med en dæmpet, ensformig knurren
     (Alexander L. Kielland Garman og Worse (1899) 343)
  • brændingen staar skumhvid om fjeldets fod og presser sig med dommedagsdrøn ind i revner og underjordiske haller
     (Hulda Garborg Fru Evas Dagbog 23 1905)
  • her i elveosen fantes det ikke noen brenning
     (Per Imerslund Hestene står salet 48 1936)
  • nede på stranden er vinden våt av sjøsprøyt fra brenningene
     (Knut Faldbakken Alt hva hjertet begjærer 306 1999)
2.1 
sted hvor bølger brytes
SITATER