Det Norske Akademis Ordbok

kalle

kalle 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLkalte, kalt, kalling
preteritum
kalte
perfektum partisipp
kalt
verbalsubstantiv
kalling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ka`l:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt kalla; se også kalles
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
rope, nevne noens navn (for å få noen til å komme)
2 
(ved direkte henvendelse eller ved signal, bud, brev e.l.) be om å komme til seg eller til et bestemt sted
; budsende
2.1 
religion, om Gud
 hente til seg (i døden)
2.2 
i forbindelse med preposisjonsfrase eller adverb som angir sted eller retning
3 
bibelspråk
 (ved forkynnelse) oppfordre til å (omvende seg og) ta imot tilbudet om frelse
4 
tilskynde (til)
; oppfordre
4.1 
være utsett til (noe) av forsynet eller skjebnen (og egen drift og tilbøyelighet)
; være bestemt til (en bestemt stilling eller (livs)oppgave)
5 
oftest med predikativ (i aktiv objektspredikativ, i passiv subjektspredikativ)
 sette, bestemme (et nærmere angitt) navn på
5.1 
nevne, kjennetegne ved (et nærmere angitt) navn (egennavn eller fellesnavn)
; bruke (et nærmere angitt) navn eller uttrykk om
; benevne
; betegne som, karakterisere som
5.1.1 
muntlig, brukt absolutt
 nevne (noen) ved nedsettende tilnavn
; rope nedsettende tilnavn etter noen
5.1.2 
refleksivt
 bruke navnet
; omtale seg som
1 
rope, nevne noens navn (for å få noen til å komme)
EKSEMPEL
  • med ikke-personlig subjekt
     
    nå må jeg gå – pliktene kaller
SITATER
UTTRYKK
kalle på
1 
be (noen) om å komme
 | jf. rope
2 
påkalle (en guddom, en høyere makt)
 | jf. anrope
  • kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære
     (Sal 50,15)
  • kald på den hellige kong Olaf for det, som ret er
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 8 1872)
3 
ha bud til (og vente på hjelp, medvirkning fra)
  • jf.
     
    plikten kalte på ham
     (Aftenposten 1932/639/2/6)
4 
appellere til
; vekke interesse hos
  • slaaende mangel paa nationalt omsyn er det, at det arbeide, som utføres, ikke i høiere grad kalder paa norske sind
     (Nils Collett Vogt Smaa breve fra Finmarken 13 1918)
5 
telekommunikasjon, i radiotelegrafi og -telefoni
 anrope med (radio)signaler
  • stasjonen har siden kalt på u-båten hver natt
     (Dagbladet 1931/204/12/5)
2 
(ved direkte henvendelse eller ved signal, bud, brev e.l.) be om å komme til seg eller til et bestemt sted
; budsende
SITATER
  • pigen gik og kaldte drengens moder
     (2 Mos 2,8 eldre oversettelse; 2011: hentet moren til gutten)
  • løitnant Peary undlod efter middagen at lade mig kalde
     (Otto Sverdrup Nyt Land I 127 1903)
  • faldt hans øie paa en kvinde ved hoffet, lot han hende kalde op til sig
     (Sigurd Hoel Veien vi gaar 20 1922)
  • hans [dvs. Roald Amundsens] kamptid var forbi da det sidste gang kaldte fra de øde vidder
     (C.J. Hambro Taler 72 1931)
     | det kom bud og appell
UTTRYKK
komme som kallet
komme akkurat i det rette øyeblikk (som om man var budsendt)
  • du kommer som kallet – er det ikke en vinflaske jeg ser stikke opp av kurven?
     (Kari Bøge For alt jeg vet 254 2000)
2.1 
religion, om Gud
 hente til seg (i døden)
 | jf. bortkalle
SITAT
  • der [i Hålogaland] vil jeg angre og bede, til Herren kalder mig
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 158 1872)
2.2 
i forbindelse med preposisjonsfrase eller adverb som angir sted eller retning
EKSEMPLER
  • kalle noen til seg
     | jf. tilkalle
  • bli kalt til Slottet
  • han ble kalt frem til kateteret
     | jf. fremkalle
  • kall ham hit!
     | jf. hitkalle
  • kalle ut mannskaper
     | jf. utkalle
SITATER
  • Audhild, gaa ud og kald ham ind!
     (Bjørnstjerne Bjørnson Sigurd Slembe 66 1862)
     | jf. innkalle
  • hæren og bymændene skal kaldes sammen
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 180 1872)
  • [sendebudene] skal indhentes og kaldes tilbage
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 398 1873)
  • jeg [dvs. doktor Fjeldbo] blev kaldt ud i sygebesøg
     (Henrik Ibsen De unges forbund 47 1874)
  • jeg blev skyndsomt kaldt hjem fra Paris
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 104 1877)
     | jf. hjemkalle
  • ordstyreren forventer, at taleren kalder sine ubesindige ytringer tilbage
     (Henrik Ibsen En folkefiende 155 1882)
     | jf. tilbakekalle
  • jeg skulde derfor henstille til den agtede medborger, som har kaldt mødet sammen, at han beflitter sig på at holde sig indenfor mådeholdets grænser
     (Henrik Ibsen En folkefiende 142 1882)
UTTRYKK
kalle inn på teppet
se teppe
kalle til våpen
oppfordre, kommandere til å samle seg væpnet
; oppby til krigstjeneste
  • først fordrer jeg at I skal kalde den nordenfjeldske almue under våben, for at støtte de misfornøjede i Sverig
     (Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 135 1874)
  • sønnene våre … kalles til våpen
     (Nini Roll Anker Kvinnen og den svarte fuglen 185 1945)
kalle (noen eller noe) til live
se liv
kalle Gud til vitne på noe
be Gud være ens vitne
; ta Gud til vitne
3 
bibelspråk
 (ved forkynnelse) oppfordre til å (omvende seg og) ta imot tilbudet om frelse
SITAT
  • jeg [dvs. Jesus] er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere
     (Mark 2,17)
4 
tilskynde (til)
; oppfordre
SITATER
  • du kalder fordærvelse over os!
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 54 1873)
     | bringer
    ; jf. nedkalle
  • når mine medborgeres tillid kalder mig, så skal jeg ikke være uvillig
     (Henrik Ibsen En folkefiende 141 1882)
  • talere kalder til værn om fædrelandets selvstændighet
     (Sven Elvestad Aar og dag 94 1913)
  • da det norske universitet blev oprettet, blev Hansteen kalt til professor
     (Dagbladet 1931/178/3/3)
     | tilbudt stilling som professor
4.1 
være utsett til (noe) av forsynet eller skjebnen (og egen drift og tilbøyelighet)
; være bestemt til (en bestemt stilling eller (livs)oppgave)
SITATER
  • hørte hun da ligevel ikke med blandt dem, som var kaldede til at forkynde?
     (Peter Egge Trøndere 106 1898)
  • [danseren Nijinsky må] ha vært bevisst hva han var kallet til å utrette
     (Børre Qvamme Opera, operette og ballett gjennom tidene 144 1999)
UTTRYKK
tro/føle seg kallet til noe
  • du tror dig kaldet til en herskers stilling?
     (Henrik Ibsen Catilina 116 1875)
  • jeg følte mig med et kaldet til at slaaes paa liv og død
     (Kristian Elster Samlede Skrifter II 237)
  • de kaldede herskede, de ukaldede adlød
     (Kristian Elster Samlede Skrifter I 119)
     | de som var utpekt av forsynet (skjebnen)
5 
oftest med predikativ (i aktiv objektspredikativ, i passiv subjektspredikativ)
 sette, bestemme (et nærmere angitt) navn på
EKSEMPEL
  • de ble enige om å kalle sin førstefødte gutt Per etter morfaren
SITATER
  • Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt
     (1 Mos 1,5)
  • jf.
     
    [Maria] skal føde en søn, og du skal kalde hans navn Jesus
     (Matt 1,21 eldre oversettelse; 1930: kalle ham Jesus; 2011: gi ham navnet Jesus)
  • hvad vil De kalde det billede, når det blir færdigt?
     (Henrik Ibsen Fruen fra havet 5 1888)
  • hun har fått samlet skuespillene hun skrev … i en bok, en slags trilogi hun har kalt Eros
     (Selma Lønning Aarø Hennes løgnaktige ytre 107 2016)
UTTRYKK
kalle opp
oppkalle
  • kalle opp datteren etter oldemoren
  • kalle opp en av bestefedrene
5.1 
nevne, kjennetegne ved (et nærmere angitt) navn (egennavn eller fellesnavn)
; bruke (et nærmere angitt) navn eller uttrykk om
; benevne
; betegne som, karakterisere som
EKSEMPLER
  • og det kaller du medium stekt!
  • hun heter egentlig Charlotte, men kalles bare Lotte
SITATER
  • en stakkels farmand, – Jostein Tamb synes jeg de kaldte ham
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 44 1872)
  • Håkon er ærlig, som de kalder det
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 94 1872)
     | som de sier
  • Sigurd giver bod og vil ikke kaldes ringere mand for det
     (Henrik Ibsen Hærmændene på Helgeland (1873) 23)
     | gjelde for
  • Gæslingen kaldes de blinde skær lidt østenfor Homborgsund
     (Henrik Ibsen Digte 90 1875)
     | har til navn, heter
  • ikke slyngelstreger? Hvad kalder du det da?
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 117 1877)
  • det var noget sådant – hvad skal jeg kalde det? Det var noget sådant med Dinas moder
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 25 1877)
  • jeg tror, min holdning må kaldes korrekt
     (Henrik Ibsen Vildanden 180 1884)
     | betegnes som, betraktes som
  • hans kone – strygebrættet kaldet – holdt skarpt øie med ham
     (Alexander L. Kielland Fortuna 219 1884)
  • det er det, som godtfolk kalder at ha’ lykken med sig
     (Henrik Ibsen Bygmester Solness 137 1892)
  • og dette kalder du livet, Erhart!
     (Henrik Ibsen John Gabriel Borkman 197 1896)
     | dette regner du for livet (det egentlige liv)
  • han blev kaldt vissenpind og ikke videre vyrdt
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 299)
  • dialektalt
     
    den natten brandt det, hver smit og smule … mordbrand, de kalder, skjønt ingen strøk med
     (Hans E. Kinck Driftekaren 26 1908)
     | såkalt mordbrann
    ; jf. såkalt
  • gik ikke jeg her en stiv time og fundered paa, hvad der var ret, saa kan De kalde mig en dørvrider
     (Knut Hamsuns brev I 344)
  • kald det [sommerferier med familien] hvad De vil – men ferie?
     (Amalie Pettersen Pettersens paa Persroas Pensjonat 4 1918)
  • aa jøs – det kunde en kalde drægtighed
     (Vilhelm Krag Baldevin 82 1925)
     | det var drektighet som forslo
  • mine foreldre ga meg mange navn, men kalte meg bare Fritz
     (Roy Jacobsen og Anneliese Pitz Mannen som elsket Sibir 9 2019)
UTTRYKK
hvis ___, (så) kan du kalle meg en krakk
se krakk
hvis ___, (så) kan du kalle meg Mads
se Mads
kalle for
gi (noen(n)) navnet, karakteristikken
 | jf. for
  • de kalte hvalpen for Passop
  • jeg kaldte hende for min viv
     (Henrik Ibsen Digte 112 1875)
  • han var ingen ren unggut at kalde for længer
     (Peter Egge Inde i Fjordene 197 1920)
     | en kunne ikke si han var noen ren unggutt lenger
  • vi var folkets røst at kalde for
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker III 17)
     | så å si
  • jeg kan ikke innse at litteraturen blir ektere ved at man kaller Hansen for Hansen
     (Jan Erik Vold Entusiastiske essays 390 (1970))
     | uttalt av Johan Borgen
  • [Jens] kaller ham for onkel Philip
     (Linn Strømsborg Aldri, aldri, aldri 151 2019)
kalle ved/med (sitt rette) navn
bruke (riktig) navn
; si det som det er
å kalle (for)
som kan kalles
  • en liden opbyggelse at kalde for
     (Henrik Ibsen Gengangere 87 1881)
  • han var nærmest en tusselad at kalde for
     (Bernt Lie I Marjastilla 6 1914)
  • fjøset er ikke stort mer enn en hytte å kalle
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 199 1929)
  • tenk at de nu var naboer å kalle – ja for hun bodde i Fredensborgveien, hun
     (Hulda Garborg Helenes historie 121 1929)
5.1.1 
muntlig, brukt absolutt
 nevne (noen) ved nedsettende tilnavn
; rope nedsettende tilnavn etter noen
SITATER
5.1.2 
refleksivt
 
kalle seg
 bruke navnet
; omtale seg som
EKSEMPLER
  • Hans Frandsen kalte seg Jean de France etter sin Frankrike-reise
  • hun kaller seg malerinne
     | (ofte:) uten egentlig å være det