Det Norske Akademis Ordbok

oppkalle

oppkalle 
verb
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
første ledd opp; annet ledd kalle; se også oppkallelse
BETYDNING OG BRUK
1 
sjelden, mest i perfektum partisipp og som verbalsubstantiv
 få (noen) til å innfinne seg et bestemt sted ved å rope på eller hente vedkommende
; kalle opp
SITAT
  • vedkommende elev, som var saa formastelig at protestere, blev opkaldt til rektor
     (Sunnmørsposten 15.02.1918/5)
1.1 
anrope med radiosignaler e.l.
SITAT
2 
la (person, dyr, sted) få navn etter (noen eller noe)
EKSEMPLER
  • hun var oppkalt etter sin mormor
  • oppkalle barnet etter dets farfar
  • oppkalling er en fin tradisjon
SITATER
  • fuglen jeg [dvs. Falk] blev opkaldt efter
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 60 1873)
  • [jeg fikk] en gade opkaldt efter mig
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 304)
  • han var blit opkaldt efter morbrorn
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 247 1917)
  • først på slutten av livet fikk [han] en fink oppkalt etter seg
     (Tove Nilsen Kreta-døgn LBK 2003)
  • Holmsen foreslo Kierkegaards marsj, altså oppkalt etter den vandrende og pukkelryggede filosof
     (Lars Saabye Christensen Bernhard Hvals forsnakkelser LBK 2010)
  • [ved universitetet OsloMet] har man valgt å oppkalle alle bygninger etter kvinnelige pionerer som har vært viktige for universitetets fagområder
     (Marta Breen et al. Kvinnenes by 67 2022)