Det Norske Akademis Ordbok

anrope

anrope 
verb
BØYNINGanroping
UTTALE[a´nrop]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk anrōpen, sammensatt av an og rōpen 'rope; kalle'; jf. rope; jf. også dansk form anråbe
BETYDNING OG BRUK
1 
rope på, kalle på (noen)
; rope til (noen)
SITATER
  • hun skulle akkurat til å anrope en annen av grandtantene sine … da Henriette anropte dem
     (Pål Gerhard Olsen Pinse LBK 2003)
  • sjåføren rakk å kaste seg ut og lå i dekning under motoren [under angrepet]. Etterpå ble han anropt fra skogen, og bekreftet at han var i live
     (Jan Christensen Oslogjengen 36 2005)
1.1 
sende anrop
EKSEMPEL
  • anrope en radiostasjon
SITAT
  • bare hold deg i bilen, så du kan anrope andre biler om han gir oss trøbbel
     (Jo Nesbø Sorgenfri 314 2002)
2 
trygle
; be
; bønnfalle
SITAT
3 
særlig religion
 påkalle
SITATER
  • i saa mange trængselstimer havde [han] siddet og grædt, og forgjæves anraabt Gud
     (Amalie Skram Samlede Værker II 532)
  • solen, som jeg anråber
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 243 1873)
  • [han] ga seg til å hyle og anrope Jesus
     (Terje Stigen Ved foten av kunnskapens tre LBK 1986)
  • [det er] andre det er mer naturlig å henvende seg til [enn forfatterne] omkring de filosofiske spørsmål i forbindelse med natoss bombekrig i Jugoslavia. F.eks. filosofene. Men filosofene har man ikke anropt
     (Dag Solstad Artikler 1993–2004 LBK 2004)