Det Norske Akademis Ordbok

de

de 
determinativ (demonstrativ) (tradisjonelt: påpekende pronomen), pronomen (personlig)
Informasjon
MODERAT BOKMÅLavhengighetsform (i substantivisk bruk) dem; eieform deres; pronomen i tredje person flertall til den og det og til han og hun; i denne betydningen med Dem (og ikke seg) som refleksiv form
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[di:], [trykklett: di]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt þeir; jf. dansk de; se også den
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
trykksterkt, påpekende, uthevende, brukt attributivt eller substantivisk (også om personer)
1.1 
med direkte tilknytning til en situasjon
1.1.1 
ofte med tydeliggjørende stedsbetegnelse, som der eller her
1.2 
med tilknytning til et (eller flere) foregående ledd, brukt substantivisk eller attributivt
1.3 
brukt fremhevende i konstruksjon med ekstraposisjon
1.3.1 
især litterært eller muntlig, oftest noe trykksterkt, for å ta opp igjen et ledd foran setningen, som består av et vektlagt substantiv i flertall eller en substantiv- eller pronomenfrase
1.3.2 
muntlig, etterhengt en setning, ofte mindre trykksterkt, for å ta opp igjen setningens (substantiviske eller pronominale) subjekt, som en slags forsterkning, betoning
1.4 
brukt attributivt og (nokså) trykklett (muntlig også med tillegg av her eller der, herre eller derre) for å betegne betydningsinnholdet av substantivet som de står til, som noe kjent, nærværende, men især (sammen med intonasjon og mimikk) for å gi uttrykk for den talendes (oftest negative) holdning til det som substantivet betegner
1.5 
brukt (især trykksterkt) med tilknytning til et etterfølgende, nærmere bestemmende ledd
1.5.1 
brukt substantivisk, med direkte tilknyttet attributiv preposisjonsfrase
 folk
; mennesker
1.5.2 
med tilknytning til at-setning
1.5.3 
med tilknytning til relativsetning (også med utelatt subjunksjon, jf. den)
1.5.3.1 
ofte, også litterært, brukt med subjektsform i andre funksjoner enn subjekt, især når det er subjektet som er relativisert
2 
brukt trykksterkt, men uten tilknytning til situasjon, til noe foregående eller til noe etterfølgende
2.1 
muntlig, attributivt, med (underforstått) adjektiv, som uttrykk for noe imponerende eller oppsiktsvekkende
3 
som personlig pronomen, trykklett, med betydningsinnhold fra et foregående ord i flertall (eller som inneholder et begrep om flerhet)
3.1 
plassert etter verbet, brukt for å ta opp igjen ord som begge og (især) alle
3.2 
uten tilknytning til noe bestemt foregående (eller etterfølgende) ord, når situasjonen eller sammenhengen gjør det klart hvem de betegner
4 
muntlig, som ubestemt pronomen
 man
; folk
5 
foreldet, som relativt ord i unødvendig relativsetning (bare i avhengighetsform og oftest som objekt, sjelden etter preposisjon)
6 
brukt trykklett og bestemmende foran et attributivt adjektiv (eller et determinativ)
6.1 
især litterært, med et ledd innskutt mellom de og adjektivet (eller determinativet)
6.2 
trykklett foran tallord (sjelden foran en annen kvantor), ofte ved mer skjønnsmessig tallangivelse, for å fremheve det (i sammenhengen) store antall som vedkommende ord betegner
6.2.1 
i forbindelser med år, i aldersangivelse især uten år og med substantivisk brukt tallord
6.3 
uten substantiv, med substantivert adjektiv (eller determinativ)
6.4 
foreldet eller arkaiserende, (etter tysk mønster) brukt som foranstilt determinativ ved substantiver (uten at det kommer et adjektiv imellom eller etter)
7 
nå sjeldnere brukt, som tiltalepronomen (under innflytelse av tysk Sie og skrevet med stor forbokstav) i henvendelse til person som man ikke sier du til
7.1 
nå sjelden eller dialektalt, i tiltale til flere (som 2. person flertall)
1 
trykksterkt, påpekende, uthevende, brukt attributivt eller substantivisk (også om personer)
1.1 
med direkte tilknytning til en situasjon
EKSEMPEL
  • «Hva koster jordbærene?» – «Disse koster 25 kr kurven og de 30 kr»
     | siste setning ledsaget av pekende håndbevegelse
SITATER
  • Hedda (tar buketten på pianoet): «De blomster stod ikke her inat da vi kom.»
     (Henrik Ibsen Hedda Gabler 32 1890)
  • «Se på de neglene,» mumlet Roland
     (Jorun Thørring Tarantellen LBK 2007)
1.1.1 
ofte med tydeliggjørende stedsbetegnelse, som der eller her
 | jf. eksempler med etterstilt preposisjonsfrase under denne betydningen
EKSEMPEL
  • de der borte
SITATER
  • «de der mimoserne er fra mig,» sa Torkild
     (Sigrid Undset Vaaren 199 1914)
  • finnes det flere av de der?
     (Tore Renberg Kompani Orheim LBK 2005)
  • dialektalt
     
    å er’e du ber dem folka der oppe om unnskyldning for hele tida?
     (Gunnar Bull Gundersen Unnskyld hvis jeg forstyrrer 59 1975)
  • og så har han gjømt sæ bak de her kassan
     (Gunnar Staalesen 1900 Morgenrød LBK 1997)
  • de sier ikke så mye de folkene her
     (Christopher Friis-Baastad Grøndahl og Arne Svingen Lenket LBK 2010)
1.2 
med tilknytning til et (eller flere) foregående ledd, brukt substantivisk eller attributivt
SITATER
  • jeg [er] bleven fortrolig med og hærdet mod helbreden truende uleiligheder af lignende art som de man udsætter sig for ved arbeide i de kolde bibliothekslokaler om vinteren
     (Fra det nationale gjennembruds tid. Breve fra Jørgen Moe til P. Chr. Asbjørnsen og andre 301 (1846) P.Chr. Asbjørnsen)
  • [alle troende] falder fra og bliver spottere. Og ikke de alene. Hans [filosofens] ord bæres fra mund til mund lige ind i kejserslottet
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 32 1873)
  • jeg bryr mig ikke så stort om buxerne, skønner du; for de kan du altid snurpe sammen for mig
     (Henrik Ibsen En folkefiende 179 1882)
  • der er store skabe med bøger i; og i mange af de bøgerne er der billeder
     (Henrik Ibsen Vildanden 109 1884)
  • jeg har jo aldrig sådan egentlig været gift; så jeg tør ikke dømme om de ting
     (Henrik Ibsen Vildanden 169 1884)
  • [det var] bare nogen penge – eller nogen papirer, – som det gik ud over for dem. Men for os –!
     (Henrik Ibsen John Gabriel Borkman 7 1896)
  • de dages publikum var … for lidet kritisk udviklet
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 265)
  • [jeg] fant mine sæler. … De fæstet jeg til døren
     (Bernhard Folkestad Blaa hjul 90 1923)
  • det er sånn jeg husker det – at de ordene var de siste hun sa
     (Espen Haavardsholm Ikke søkt av sol LBK 1994)
1.3 
brukt fremhevende i konstruksjon med ekstraposisjon
1.3.1 
især litterært eller muntlig, oftest noe trykksterkt, for å ta opp igjen et ledd foran setningen, som består av et vektlagt substantiv i flertall eller en substantiv- eller pronomenfrase
SITATER
  • Guds engle små, de våger for vuggebarnets fred
     (Henrik Ibsen Digte 52 1875)
  • presterne derinde de sagde, at alle mine synder skulde være mig forladt
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 80 1872)
  • bøgerne, – dem kan du selv beholde
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 112 1873)
  • vel kan du holde mig tilbage her! … Men mit sind, – alle mine tanker … dem kan du ikke binde!
     (Henrik Ibsen Fruen fra havet 214 1888)
  • de, som stjæler i stort, dem faar man uvilkaarlig en vis agtelse for
     (Arne Garborg Trætte Mænd 53 1891)
  • disse som her ligger, de fældte sig selv
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker III 63)
  • viserne … de er saltet i revyen
     (Morgenbladet 1930/199/5/5)
  • bringebærboller, ja, de gylne brune med vanilje og syltetøy i midten, de skulle hun bake og ta med
     (Hanne Ørstavik Uke 43 198 2002)
1.3.2 
muntlig, etterhengt en setning, ofte mindre trykksterkt, for å ta opp igjen setningens (substantiviske eller pronominale) subjekt, som en slags forsterkning, betoning
EKSEMPEL
  • varene er sendt, de
SITATER
  • kunde nok være det, at vi har duer! De har rugekasserne sine der oppe under tagskægget, de
     (Henrik Ibsen Vildanden 80 1884)
  • gamle husleger vet mye, de
     (Marianne Fastvold Feid og pyntet LBK 2003)
1.4 
brukt attributivt og (nokså) trykklett (muntlig også med tillegg av her eller der, herre eller derre) for å betegne betydningsinnholdet av substantivet som de står til, som noe kjent, nærværende, men især (sammen med intonasjon og mimikk) for å gi uttrykk for den talendes (oftest negative) holdning til det som substantivet betegner
SITATER
  • se så; er det nu de kopierne igen?
     (Henrik Ibsen Vildanden 63 1884)
  • å, de kvinder! De fordærver og forvansker livet for os!
     (Henrik Ibsen John Gabriel Borkman 107 1896)
  • det er svært, hvor livet er de godtfolk kært!
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 12)
  • jeg aner ikke hvem som hanket inn alle de der kunststudentene eller hva de var
     (Pernille Rygg Det gyldne snitt LBK 2000)
  • en av de derre skrikhalsene som journalistene kaller kjendisadvokater
     (Vibecke Groth Arvesynden LBK 2009)
1.5 
brukt (især trykksterkt) med tilknytning til et etterfølgende, nærmere bestemmende ledd
1.5.1 
brukt substantivisk, med direkte tilknyttet attributiv preposisjonsfrase
 folk
; mennesker
SITATER
  • i avhengighetsform som ledd i et predikativ
     
    det er alle de rige, alle dem med de gamle ansete navne i byen … som styrer og råder over os
     (Henrik Ibsen En folkefiende 50 1882)
  • derinde pleiet de fra Hovland og bønder andenstedsfra holde til og veide
     (Hans E. Kinck Foraaret i Mikropolis 76 1926)
  • jeg har angivet fødestedet for de af Mangelsgårdens lemmer, som var hjemmehørende i Christiania
     (Eilert Sundt Om Piperviken og Ruseløkbakken (1968) 72)
  • de under 23 er … åpnere enn sine eldre kolleger
     (Steinar Lem Det lille livet LBK 2005)
  • de bak disken
     (Vigdis Hjorth Tredve dager i Sandefjord LBK 2011)
1.5.2 
med tilknytning til at-setning
SITAT
1.5.3 
med tilknytning til relativsetning (også med utelatt subjunksjon, jf. den)
SITATER
  • man får tude med de ulve, som er ude
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 182)
  • anskuelser og ideer, vidt forskjellige fra dem, med hvilke der arbeides i den tarvelige by
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 15 1882)
  • dem, der har anledning til at læse P.A. Jensens … optegnelser, vil jeg bede om unskyldning
     (Lorentz Dietrichson Svundne Tider I 92 1896)
  • hun var av dem som snakked slæbende
     (Hans E. Kinck Emigranter 35 1904)
  • de kveldene det ikke var møte i forsamlingen
     (Gunnar Staalesen 1900 Morgenrød LBK 1997)
  • en krig mellom naturen og dem som forgifter den
     (Bertrand Besigye Svastikastjernen 159 2004)
  • dialektalt
     
    går det an å leie ut en sånn bedriten kåk … uten at det engang har vært vaska etter dem grisene som bodde her før?
     (Torfinn Haukås Svindlere 139 1976)
1.5.3.1 
ofte, også litterært, brukt med subjektsform i andre funksjoner enn subjekt, især når det er subjektet som er relativisert
SITATER
  • han fik uddele af den daarligste sæk samt af de, der vare at bortsortere som bedærvede
     (Jonas Lie Rutland 91 1880)
  • gi plads for de, som yngre er
     (Henrik Ibsen Bygmester Solness 14 1892)
  • en ekspedisjonssjef vil naturlig forsøke aa beskytte sine, de eldste paa kontoret, og de som man deler kjedelige hemmeligheter med
     (Erling Winsnes Veien vi ikke gaar 39 1926)
  • hun hadde ikke sett så mange spedbarn, men de hun hadde sett laget et evig spetakkel
     (Herbjørg Wassmo Karnas arv LBK 1997)
  • de var alle profesjonelle politifolk fra Tyskland, i motsetning til de som jobbet i det som ble kalt Gestapo
     (Nils Johan Ringdal Mellom barken og veden 95 1987)
2 
brukt trykksterkt, men uten tilknytning til situasjon, til noe foregående eller til noe etterfølgende
UTTRYKK
de eller de
 | de og de
brukt ubestemt, især attributivt
 | jf. den eller den
  • han forklarte at han hadde vært på de og de stedene
  • under de eller de indre eller ytre omstendigheter
     (Ketil Bjørnstad Jæger 179 2001)
2.1 
muntlig, attributivt, med (underforstått) adjektiv, som uttrykk for noe imponerende eller oppsiktsvekkende
 | jf. litt av en
SITATER
  • dette var for mye for meg – varmt og hett og de damene overalt
     (Torbjørn Moen Rock, regn og varmvåte kyss 92 1990)
  • så har jo Line de dødsgreie foreldra òg, da
     (Siri Kristiansen Siris dagbok 30 2004)
3 
som personlig pronomen, trykklett, med betydningsinnhold fra et foregående ord i flertall (eller som inneholder et begrep om flerhet)
SITATER
  • hvor er skæpperne med mynt efter gamle Rasmus Gynt; faer din gav dem fødder, han
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 12)
  • jeg har velstaaende familje, – om jeg vilde ulejlige dem
     (Jonas Lie Gaa paa! 152 1882)
  • alle har set mine horn og jeg har dem ikke
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker III 276)
  • guttene har en liten sportsplass i nærheten … og her driver de på av hjertens lyst med all slags idrett
     (Arbeiderbladet 1930/199/1/3–4)
  • jeg var klar over at dette var min eneste sjanse til å få treffe barna, og min svoger sa seg villig til å følge dem
     (Per Thomas Andersen Arr 148 1992)
  • dialektalt, med de som avhengighetsform
     
    jeg skal ta imot de og jeg skal leste være blid
     (H. Wiers‑Jenssen Jan Herwitz 79 1943)
  • dialektalt, med dem som subjektsform
     
    svenskerne er da som besatte ianledning af statholderen, som vi dræbte. Men dem faar taale det
     (Halfdan Kjerulf Av hans efterladte papirer 1847−1868 240)
3.1 
plassert etter verbet, brukt for å ta opp igjen ord som begge og (især) alle
SITATER
  • alle viser har samme slut; og alle er de gamle
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 216)
  • flere av de portretterte [nøkkelromans festscene er] lett gjenkjennelige. Alle er de kunstnere og «intellektuelle»
     (Tore Rem Sin egen herre 133 2009)
3.2 
uten tilknytning til noe bestemt foregående (eller etterfølgende) ord, når situasjonen eller sammenhengen gjør det klart hvem de betegner
SITATER
  • ([Peer] lytter mod bryllupsgården:) «De spiller til dans!»
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 31)
  • over i borstuen hadde de lagt sig
     (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 39 1919)
  • han tømmer den festlige julesnaps, just som de slukker i sjappen
     (Olaf Bull Nye digte 23 1913)
UTTRYKK
og de
 | og dem
muntlig, især etter egennavn for å uttrykke en gruppe mennesker som hører sammen (f.eks. familie, vennegjeng) uten å ramse opp alle
 | jf. & Co.
  • vi ble stående utenfor blokken til Stilken og de
     (Truls Horvei Blå strenger 24 1994)
4 
muntlig, som ubestemt pronomen
 man
; folk
SITATER
  • paa vidderne sydunder Sølenfjeld huserte … en fjeldrøver, som de kaldte for Taterkristen
     (Jacob B. Bull Folkelivsbilleder I 253 1904)
  • han er jo en velhavendes mand, siger de
     (Henrik Ibsen Fruen fra havet 141 1888)
  • de siger, folk, at hun skal være skilt fra sin mand
     (Henrik Ibsen John Gabriel Borkman 34 1896)
  • de sier at utakk er verdens lønn
     (Jørgen Gunnerud Byen med det store hjertet LBK 2009)
5 
foreldet, som relativt ord i unødvendig relativsetning (bare i avhengighetsform og oftest som objekt, sjelden etter preposisjon)
SITATER
  • [han kunne] ikke mer end fire eller fem skriftsteder udenad, dem han anvendte som det kunde falde sig
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 66 1882)
  • fra gangen hørtes drukkent spektakel fra kontoristerne og opvarterkonerne, til dem nyheden endnu ikke var kommet
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger I 132)
  • sjelden, med relativsetning i et nærmere forhold til det foregående
     
    [vi hører] klager over misbrug af brændevin, over forbrydelser, over overdaad … og saaledes flere tegn til lidelser, dem de lidende eller klagende selv … foranledige sig
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VII 20)
6 
brukt trykklett og bestemmende foran et attributivt adjektiv (eller et determinativ)
 | kalt adjektivets bestemte artikkel
SITATER
  • over de høje fjelde
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 40)
  • poetisk, med adjektivet stilt etter substantivet
     
    hun fletted ham en [krans] af de blomster blaa
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 38)
  • [han] standser ved synet af de mange damer
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 14 1877)
  • jeg tør jo ikke tænke på sligt noget i de første årene
     (Henrik Ibsen Fruen fra havet 205 1888)
  • foran absolutt brukt superlativ
     
    jeg havde de underligste plager paa alle kanter
     (Knut Hamsun Sult 25 1890)
  • flaggene smaldt fra de høie stænger
     (Johan Bojer Samlede verker I 136)
  • dialektalt, med dem som subjektsform
     
    dem skotske rampeguttene skulde hat faddeleg juling, saan som dem frækket sig
     (Amalie Pettersen Pettersens 119 1911)
  • dialektalt
     
    det samme hender med dem andre butikkene
     (Torborg Nedreaas De varme hendene 199 1952)
  • han hilste nesten ikke de få gangene jeg møtte ham
     (Cathrine Knudsen Jeg kunne vært et menneske LBK 2011)
6.1 
især litterært, med et ledd innskutt mellom de og adjektivet (eller determinativet)
SITATER
  • for mig ej passer de statens tusend sjælekasser
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 214)
  • etter en vandring i de for meg ukjente kvartalene rundt Osterhaus’ gate
     (Jan Kjærstad Jeg er brødrene Walker LBK 2008)
6.2 
trykklett foran tallord (sjelden foran en annen kvantor), ofte ved mer skjønnsmessig tallangivelse, for å fremheve det (i sammenhengen) store antall som vedkommende ord betegner
SITATER
  • [du] kunde visst de tusend sange!
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 17)
  • Borg er paa henimot de tretti kjør
     (Peter Egge Inde i Fjordene 18 1920)
6.2.1 
i forbindelser med år, i aldersangivelse især uten år og med substantivisk brukt tallord
EKSEMPEL
  • gratulerer med de femti
SITATER
  • jeg var bleven henimod de fem og tyve år
     (Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 132 1874)
  • jeg er nu oppe i de femti år
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 63 1877)
     | i femtiårene
  • engang. For de mange – mange år siden
     (Henrik Ibsen John Gabriel Borkman 116 1896)
  • jeg har såmæn allerede, med skam at sige, fyldt de syv og tredive
     (Henrik Ibsen Fruen fra havet 32 1888)
  • en halvblind far paa de sytti
     (Johan Bojer Samlede verker IV 15)
  • for meg så det ut som om han hadde passert pensjonsalderen flerfoldige ganger og nærmet seg de hundre
     (Arild Nyquist Ungdom 106 1993)
6.3 
uten substantiv, med substantivert adjektiv (eller determinativ)
EKSEMPLER
  • de unge, de gamle
  • de rike, de fattige
  • de radikale, de liberale, de konservative
SITATER
  • mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første
     (Matt 19,30)
  • de dødes land
     (Henrik Ibsen Catilina 123 1875)
  • de hellige er med mig
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 85 1872)
  • jeg vil ikke se de små
     (Henrik Ibsen Et dukkehjem 178 1879)
  • de fleste er lige så store skrælinger, som jeg
     (Henrik Ibsen Bygmester Solness 141 1892)
  • 7 forestillinger [ble forandret], hvoraf de 4 ved røde plakater
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 276)
  • alle vilde være de første i bådene
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 296)
  • lover og regler som favoriserer de store
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
  • jf. romantittelen
     
    De dødes tjern
     (Bernhard Borge (André Bjerke) 1942)
6.4 
foreldet eller arkaiserende, (etter tysk mønster) brukt som foranstilt determinativ ved substantiver (uten at det kommer et adjektiv imellom eller etter)
EKSEMPEL
  • de herrer, d’herrer
     | se herre
SITATER
  • af ege fra de saxers tid beskygget, var et slags theater bygget
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter III 510)
  • hvad vælter de bølger i stille vejr?
     (Bjørnstjerne Bjørnson Sigurd Slembe 121 1862)
  • de småfugle kviddred fra busker og grene
     (Henrik Ibsen Gildet på Solhaug 41 1883)
  • saaledes som apostelen siger i brevet til de romere andet kapitel, fjerde vers
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 256–257 1882)
  • de gangere staar sadlet, herre konge
     (Hans E. Kinck Agilulf den Vise 173 1906)
7 
nå sjeldnere brukt, som tiltalepronomen (under innflytelse av tysk Sie og skrevet med stor forbokstav) i henvendelse til person som man ikke sier du til
 
De
 | jf. Deres
SITATER
  • baat, baat til Langvik Di – go baat, lita, let snække – de er to a vors te aa ro
     (Den Constitutionelle 05.11.1843/1/2 P.Chr. Asbjørnsen)
     | gjengivelse av vikamål
  • da vi vare blevne uvenner, bleve vi enige om ikke mere sige du men I til hinanden … Da vi mødtes igjen i Norge, sagde vi De til hinanden
     (Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 84)
  • jeg generes ved at sige De til en saadan ven [som Hans Gude]
     (Halfdan Kjerulf Av hans efterladte papirer 1831−1847 254)
  • jeg kan ikke beskrive Dem, hvor glad jeg er ved at vide, at De har følt Dem opmuntret og styrket
     (Arne Garborg Mogning og manndom I 25 (1873))
  • dialektalt, med Dem som subjektsform
     
    der kan Dem bare høre, fuldmægtig
     (H. Meltzer Politinotitser (1874) 53)
  • nej se, godaften; er det Dem?
     (Henrik Ibsen En folkefiende 2 1882)
  • træk pent yderfrakken på Dem
     (Henrik Ibsen John Gabriel Borkman 61 1896)
  • sæt De Dem nu bare ned igjen
     (Henrik Ibsen Bygmester Solness 131 1892)
  • men, hr. Jensen! er De bleven gal?
     (Alexander L. Kielland Jacob 99 1891)
  • tro De paa mig som jeg har trodd paa Dem
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker III 172)
  • De har vist Dem min tillid værdig
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker III 239)
  • i tiltale til en man er på fornavn med
     
    er De fornøiet nu, Ella?
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker III 38)
  • i tiltale til en man er på fornavn med
     
    bli’ medlem, De Maren, det kan være lærerigt for Dem ogsaa
     (Amalie Pettersen Pettersens 181 1911)
  • dialektalt, med Dem som subjektsform
     
    nå kommer ’e så an på da, om Dem vil ha di [gardinene] ophengt … som hos stasministers Blehrses
     (Sfinx Kjent folk gjennem årene 139 1936)
  • det er noen personer det er naturlig å si De til
     (Aftenposten 1983/181/3/2)
  • professorer … som titulerte sine studenter med De, og som sjøl ikke bare forventa å bli kalt De tilbake, men som blei støtt hvis de ikke blei titulert professor når man henvendte seg til dem, slik at det ikke var nok å si De, Amundsen, men De, professor Amundsen
     (Dag Solstad Roman 1987 137 1987)
7.1 
nå sjelden eller dialektalt, i tiltale til flere (som 2. person flertall)
EKSEMPEL
  • jeg må be Dem, mine damer og herrer, om et par minutters oppmerksomhet
SITATER