Det Norske Akademis Ordbok

beføyelse

beføyelse 
substantiv
BØYNINGen; beføyelsen, beføyelser
UTTALE[beføi´(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til beføye, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 (det å ha) grunn og rett (til å gjøre, mene noe)
; berettigelse
SITAT
2 
jus
 rett, rettighet (især til å råde, bestemme på et visst område, eller til å foreta seg noe overfor en annen)
; (rett til å utøve) myndighet
; bemyndigelse
; råderett
EKSEMPEL
  • selskapets beføyelser overfor leverandøren
2.1 
sanksjon eller rettslig skritt som man har rett til foreta mot noen (f.eks. om krav som man kan fremme ved et avtalebrudd)
 | jf. misligholdsbeføyelse
SITAT
  • strafferettslige, disiplinære eller administrative beføyelser som følge av skipssammenstøt eller navigasjonsuhell
     (Stortingsforhandlinger 1996–97/nr. 4c/Ot prp nr 41/32)
2.2 
noe man har rett til å kreve av noen (især om kompensasjon som man kan kreve ved et avtalebrudd)