Det Norske Akademis Ordbok

bemyndigelse

bemyndigelse 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; bemyndigelsen, bemyndigelser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bemyndigelsen
ubestemt form flertall
bemyndigelser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bemy:´ndig(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til bemyndige, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
mest jus, foreldet
 det å bemyndige(s)
EKSEMPEL
  • gjøre noe etter bemyndigelse
SITATER
  • der var bemyndigelse til at sende Cliffords lik over til London med de største æresbevisninger
     (Øvre Richter Frich Den gyldne pest (1914) 127)
  • i praksis består bemyndigelsen i at polititjenestemannen fra politimesteren får en giroblokk som tilbakeleveres ved endt oppdrag
     (Aftenposten 02.03.2004/1/9)