Det Norske Akademis Ordbok

beføye

beføye 
verb
BØYNINGbeføyet, beføyet, beføyelse
UTTALE[beføi´ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av be- og føye; etter tysk befugen, befügen 'gi fullmakt, gi tillatelse'
BETYDNING OG BRUK
1 
jus, sjelden
 ha råderett (over noe)
; råde
; disponere
 | jf. beføyelse
2 
sjelden, refleksivt
UTTRYKK
beføye seg til
mene å ha grunn og anledning til (å gjøre noe)
; mene seg berettiget til
3 
i perfektum partisipp
 
beføyet
3.1 
jus, sjelden
 som har rett, fullmakt, myndighet (til å gjøre noe)
3.2 
nå mest formelt eller ironisk
 som har grunn og anledning (til å gjøre noe)
; berettiget
; ansporet
EKSEMPLER
  • finne, mene, (an)se, føle seg beføyet til noe
  • de så seg ikke beføyet til å svare
     | underforstått: de burde ha svart
  • han fant seg beføyet til å kritisere henne
     | underforstått: han burde ikke ha kritisert henne
SITATER
  • han fandt sig beføiet til at skrige ud
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 490 1903)
  • kort tid etter fant [han] seg beføyet til å skyte den unge Simonetti
     (Alf B. Bryn Tinder og banditter 202 1943)
  • [Gro Harlem Brundtland følte seg] beføyet til å si at Høyres forslag til redusert u-hjelp «ikke var noen god idé»
     (Arne Olav Brundtland Fortsatt gift med Gro LBK 2003)
3.3 
foreldet, om ytring, tiltak, bestemmelse e.l.
 som det er god grunn til
; berettiget
; rimelig