Det Norske Akademis Ordbok

beføye

beføye 
verb
Informasjon
BØYNINGbeføyet, beføyet, beføyelse
preteritum
beføyet
perfektum partisipp
beføyet
verbalsubstantiv
beføyelse
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[beføi´ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av be- og føye; etter tysk befugen, befügen 'gi fullmakt, gi tillatelse'; se også beføyet og beføyelse
BETYDNING OG BRUK
1 
jus, sjelden
 ha råderett (over noe)
; råde
; disponere
 | jf. beføyelse
2 
sjelden, refleksivt
UTTRYKK
beføye seg til
mene å ha grunn og anledning til (å gjøre noe)
; mene seg berettiget til