stakkar - Det Norske Akademis ordbok

stakkar

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; stakkaren, stakkarer

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

stakkaren

ubestemt form flertall

stakkarer

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[sta`k:ar]

ETYMOLOGI

av norrønt stafkarl 'tigger', grunnbetydning 'kar, mann som går med stav'; se også stakkars

BETYDNING OG BRUK

fattig person

; medynkverdig, ulykkelig person eller skapning

| jf. stymper, stakkel

SITATER

[de kan ikke] unde en liden stakkar to skillings fortjeneste

(Alexander L. Kielland Fortuna 63 1884)
en dødsræd stakker

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte II 158)
den ene [av guttene] var en fortrykt stakkar

(Peter Egge Inde i Fjordene 291 1920)
en stakkar paa forstanden

(Knut Hamsun Rosa 147 1908)
en forsulten stakkar som aldri tigget

(Kirsten Bergh Elisabeth Lorck 209 1949)

1.1

brukt som innskutt eller tilhektet apposisjon, ubøyd i flertall, i omtale eller tiltale

EKSEMPLER

SITATER

studenter – stakker – har vel ikke meget at figte med

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter VI 446)
hestene stakkar slænges bort i et skur

(H. Schulze Fra Lofoten og Solør 91 1865)
det skal du få lov til, stakker

(Henrik Ibsen Samfundets støtter 76 1877)
bruden hadde vel ingen familje stakkar og brudgommens egen sat i embeder sørpaa og kunde ikke umakes nordover

(Knut Hamsun Børn av Tiden 433 1913)

vek, feig, engstelig og/eller enfoldig person

| jf. dott, kryster, kujon, reddhare, tosk, usling

EKSEMPEL

SITATER

no vaas, som mandfolk stakkar har fundet paa

(Sigrid Undset Jenny 127 1911)
nei, ikke karikatur, å, hadde de enda gjort han til en karikatur. Men de gjorde han til en Stakkar

(Dag Solstad Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige 40 1984)
jeg vil ikke at noen skal tro at jeg er en slik stakkar som ikke kan sjekke opp en dame på vanlig måte

(Brynjulf Raaen Den som brenner får svi LBK 2001)
de stakkarene hadde gjort så godt de kunne

(Karl Ove Knausgård Om sommeren 280 2016)