Det Norske Akademis Ordbok

stakkel

stakkel 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; stakkelen, stakler
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
stakkelen
ubestemt form flertall
stakler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sta`k:(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dansk form stakkel, av gammeldansk stafkarl, tilsvarer norrønt stafkarl; se stakkar
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet, ofte brukt som innskutt eller tilhektet apposisjon, ubøyd i flertall, i omtale eller tiltale
 fattig person
; medynkverdig, ulykkelig person eller skapning
 | se stakkar
SITATER
  • i drankerens pægel er der mere korn end en stakkel kunde spise sig mæt paa
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VII 79)
  • huttetu, det er saa koldt, at en stakkel gjerne kan fryse ihjel
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke-Eventyr (1866) 161)
  • saa – hun hadde atter vært giktisk, den lille stakkel?
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 6 1923)
2 
foreldet
 vek, feig, engstelig og/eller enfoldig person
 | se stakkar
SITATER