holt - Det Norske Akademis ordbok

holt

substantiv

BØYNINGen; holten, holter

UTTALE[hålt]

ETYMOLOGI

fra middelnedertysk holt 'tre(virke), skog'

BETYDNING OG BRUK

som sisteledd i sammensetninger

virke

; tre

; tømmer

| jf. begerholt, ibenholt

særlig sjøfart

trestykke tilpasset en viss bruk

| særlig i sammensetninger som drivholt, friholt, kryssholt, rettholt, rundholt