Det Norske Akademis Ordbok

rettholt

rettholt 
substantiv
BØYNINGen; rettholten, rettholter
UTTALE[re´thålt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter nedertysk richtholt; annet ledd holt
BETYDNING OG BRUK
lang, rett fjel eller list (av tre eller jern) brukt til å gjøre noe rett (og jevnt) etter, særlig ved puss av murflate og sparkling av gulv
SITAT
  • det var bare broren som hadde rett til å bruke alle redskapene, slik som skrapaskiven, skavasteinen, filene, løftekrokene, vinkelskeia og rettholten
     (Karsten Alnæs Trollbyen 83 1992)