Det Norske Akademis Ordbok

veie

Likt stavede oppslagsord
veie 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLveide / veietInformasjon, veid / veietInformasjon, veiing
preteritum
veide / veietInformasjon
perfektum partisipp
veid / veietInformasjon
verbalsubstantiv
veiing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[væi`ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt vega; beslektet med bevege, vei; jf. også våg
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
ha en bestemt tyngde, vekt
1.1 
kjennes tung
1.2 
overført
 måtte tillegges, være av betydning
; ha å si
; bety
1.2.1 
i adjektivisk presens partisipp
 om argument, grunn e.l.
 vektig
; betydningsfull
2 
fastslå tyngden, vekten av
2.1 
med adverb
2.2 
overført
 granske og vurdere (nøyere)
; bedømme, gradere (særlig med tanke på egenskaper eller verdier)
2.3 
overført
 grundig tenke igjennom
; belyse fra alle sider
2.3.1 
grunne på
; tenke over
3 
dialektalt
 bevege
; svinge
3.1 
vippe, rugge (opp og ned)
1 
ha en bestemt tyngde, vekt
SITATER
  • teltet veide, med seksten plugger og alt, 14 kilo
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet II 18 1897)
  • overført
     
    han veier ikke så mange merkene idag
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 250 1929)
     | er ikke videre høy i hatten
  • vi må ta med proviant som veier lite
     (Olav Angell Oslo i skumring LBK 1991)
  • tungen til en fullvoksen blåhval kan veie et par tonn
     (Espen Haavardsholm Det innerste rommet LBK 1996)
UTTRYKK
veie opp
 (grunnbetydning 'heve (gjenstand som er plassert på vektskål) opp til likevekt')
få til å gå opp i opp med
; utligne
; oppveie
  • stort vederlag må I byde, skal I veje tabet op
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 68 1872)
  • god galskap må veie opp den jævlige
     (Kurt Sweeney Kjegler LBK 2008)
veie opp for
kompensere for
; dempe virkningen av
  • det lå på ham å føre en plettfri vandel for liksom å veie opp for hennes utskeielser
     (Knut Faldbakken Ormens år LBK 1993)
  • jeg måtte veie opp for alt det anormale
     (Tove Nilsen Etter Kairo LBK 2000)
veie opp mot
kunne måle seg med
; komme opp mot
  • inntektene veiet ikke opp mot utgiftene
  • sjelden, med objekt, uten opp
     
    herfra ses hele flåten. Så vidt vi skønner, vejer den vor
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IX 173)
veie over/under
særlig postvesen, om brev, forsendelse
 veie over, under en bestemt takstgrense
1.1 
kjennes tung
SITATER
  • stor, grønlig vinterfrugt, som veied i haanden
     (Gabriel Scott Tante Pose 23 1904)
  • overført, med opprinnelig, sterk preteritumsform
     
    ordene til gutten vog i ham
     (Magnhild Haalke Allis sønn 105 1935)
  • overført
     
    gutten hadde sin tyngde paa andre kanter og der veiet han for dusinet
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 97 1915)
1.2 
overført
 måtte tillegges, være av betydning
; ha å si
; bety
SITATER
  • nu ser vi tydeligt, hvad forbøn vejer
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker II 14)
  • med opprinnelig, sterk preteritumsform
     
    [du] mistet det som dyrest vog
     (Hans E. Kinck Driftekaren 79 1908)
     | var mest dyrebart
  • det som var hændt etsteds paa en flek fjernt, fjernt borte kunde da umulig veie alverden –
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken II 58 1925)
  • nysgjerrigheten veide tyngre enn stoltheten
     (Karl Ove Knausgård En tid for alt LBK 2004)
1.2.1 
i adjektivisk presens partisipp
 
veiende
 om argument, grunn e.l.
 vektig
; betydningsfull
 | jf. tungtveiende
SITATER
  • en munk skal ikke uten tungt veiende grunde forlate det kloster, hvor han først avla løftet
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn og hans børn II 141 1927)
  • de veiende momenter
     (Nationen 1938/67/2/4)
2 
fastslå tyngden, vekten av
EKSEMPLER
  • bli veid og målt
  • veie seg på en vekt
SITATER
  • så får du alt, hvad jeg har ejet; det ligger tællet, målt og vejet
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 67)
  • hun er på loftet og vejer ull
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 391)
  • [han] tok en skaalvegt og veiet kransen
     (Sigrid Undset Husfrue 139 1921)
  • han vaaket over varers veining
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 146 1925)
  • hver eneste mands sjæl – den kan ingen mand faa tak i, veie og maale den med de maal som gjælder mellem mennesker
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn og hans børn I 38 1927)
  • først tok de blodprøve, så veide de meg og til slutt måtte jeg avlegge urinprøve
     (Lars Saabye Christensen Sluk LBK 2012)
UTTRYKK
veie i hånden
la hvile i hånden for å danne seg et skjønn om vekten
  • [hun] veiet sjalsnålen i hånden
     (Sigrid Undset Madame Dorthea 179 1939)
  • jeg veier noen av [ballene] i hånden og spretter et par av dem i gulvet
     (Erlend Loe Naiv. Super. (1999) 17)
  • du veier pistolen i hånden
     (Olav Angell Oslo i skumring LBK 1991)
veie salt
se salt
veie på gullvekt
se gullvekt
2.1 
med adverb
SITATER
  • [landhandleren] veiet op
     (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 101 1919)
  • meget mat kunde vi ikke få, med en liten vekt blev det veiet ut en bestemt porsjon til hver mann om dagen
     (Fridtjof Nansen Nansens røst I 176)
  • mange matvarer [ble] solgt i løs vekt, og det tok tid å veie opp sukker og mel
     (Fredrik Skagen En by som ingen ainnen LBK 2004)
2.2 
overført
 granske og vurdere (nøyere)
; bedømme, gradere (særlig med tanke på egenskaper eller verdier)
SITATER
  • vi vil ej veje nogen enkelts rang
     (Henrik Ibsen Digte 63 1875)
  • vær glad, naar faren vejer hver evne, som du ejer
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 88)
  • dette blikket som saumfarte meg, veide meg
     (Jan Kjærstad Jeg er brødrene Walker LBK 2008)
UTTRYKK
bli veiet og funnet for lett
 (etter profeten Daniels tolkning av de hemmelighetsfulle ordene som en usynlig hånd skrev på veggen ved kong Belsasars gjestebud i Dan 5,25–28)
avvise, forkaste etter gransking, vurdering
  • tekel – veid. Du er veid på vekten og funnet for lett
     (Dan 5,27)
  • jf.
     
    slik foregikk det altså når man virkelig ble veiet og funnet for tung!
     (Inger Hagerup Hva skal du her nede? 47 1966)
     | ordspill
  • [Kristiania er] byen der han alltid blir bedømt, veid og funnet for lett
     (Ketil Bjørnstad Historien om Edvard Munch LBK 1996)
  • jf.
     
    han tenker over det som blir sagt, veier det og finner det for lett
     (Harald Skjønsberg På parti med Stalin? LBK 1990)
  • jf.
     
    kanskje [han vil kjøpe] en amerikansk whiskey eller to hvis han ikke blir veid av barkeeperen og funnet for ung
     (Jon Michelet Skytteren 379 2013)
2.3 
overført
 grundig tenke igjennom
; belyse fra alle sider
 | jf. overveie
EKSEMPLER
  • veie for og imot
  • veie sine ord, hvert ord
SITATER
  • først vi planen må i enrum veje
     (Henrik Ibsen Catilina 24 1875)
  • morgenen er ikke kvelden lig; det skriftsted er ofte nok vejet og drøftet
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 140)
  • så meget var blevet fortalt, gjennemgaet, vejet
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IV 142)
  • det kommer mig ved, når jeg skal veje, om jeg skal igæn begynne at omgås dig eller ej
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IV 296)
  • [brevet] var vel vejet, før det blev skrevet
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker V 401)
  • De maa forstaa, at jeg veier hensynene
     (Bernt Lie Mot Overmagt 67 1907)
  • Du svarer ei? du veier visst mit bud?
     (Hans E. Kinck Driftekaren 59 1908)
  • han veier for og imot ekteskap
     (Finn Skårderud Uro LBK 1998)
  • hver setning er veiet og utallige strøket underveis
     (Lars Roar Langslet Når fuglen letter LBK 2006)
     | om forfatteren Kjell Askildsen
2.3.1 
grunne på
; tenke over
SITATER
  • med opprinnelig, sterk preteritumsform
     
    [han stod og] vog synet av faren og hvad det var han egentlig hadde med ham å gjøre
     (Magnhild Haalke Allis sønn 59 1935)
  • fædrene-landet må eje mænd, som så lidet vil veje, hvad der kan synes at sejre
     (Bjørnstjerne Bjørnson Arnljot Gelline 92 1870)
     | bry seg om
3 
dialektalt
 bevege
; svinge
SITAT
  • med opprinnelig, sterk preteritumsform
     
    [noen reinsdyr] ørtet og vog takkene, andre lå dørgstille
     (Jens Hagerup Juvi 56 1928)
3.1 
vippe, rugge (opp og ned)
SITAT
  • skibet veiede dybt i bølgen
     (Gjengangeren 1929/249/1/4)
     | referat av eldre skildring, fra 1904