Det Norske Akademis Ordbok

trøste

trøste 
verb
BØYNINGtrøstet, trøstet, trøsting
UTTALE[trø`stə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt treysta 'feste, styrke, oppmuntre'; beslektet med traust; i denne betydningen etter engelsk trust (verb) til trust (substantiv), trolig fra nordisk
BETYDNING OG BRUK
foreldet, unntatt i faste uttrykk
 hjelpe
; styrke
SITAT
  • [Noah] skal trøste oss i vårt arbeid og i våre henders strev
     (1 Mos 5,29)
UTTRYKK
(Gud) trøste
 (verb i optativ konjunktiv (ønskeform))
1 
brukt i utrop
2 
brukt som uttrykk for overraskelse over noe overveldende e.l.
  • trøste mig, slig bør han bar!
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 292 1903)
  • Gud trøste mig, for et drikkeri her var!
     (H. Wiers-Jenssen Laurentius 78 1923)
trøste på
 (jf. norrønt treysta á)
foreldet
 stole på
trøste seg til
 (jf. norrønt treystast (med objektet i dativ))
1 
støtte seg til
; stole på
; være sikker på
  • hun trøstet sig til at tro, at hun var taalelig fordomsfri
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 13)
  • han trøster sig vist ikke til andet end han skal falde tilbake til synden, hvis han træffer hende igjen
     (Sigrid Undset Kransen 166 1920)
     | han stoler ikke på at han ikke skal synde igjen
  • er det slik at du trøster dig til at gjøre Ulf Haldorssøns undanførsel?
     (Sigrid Undset Korset 302 1922)
     | jf. unnanførsel
  • han hadde bare denne ene sønnen å trøste sig til i alderdommen
     (Regine Normann Nye eventyr 5 1926)
2 
våge
; ha mot til
  • jeg trøster mig til at svare for mine gerninger
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 62 1872)
  • trøst dig til, om du tør
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 365)
  • sjelden, uten til
     
    hun trøster sig ikke at skrive alene
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 497)
  • jeg gad se den, der trøstede sig til at holde en syttendemaitale uden ved hvert tredie ord at støde på en af disse hæderlig ukjendte metaforer og kraftvendinger, for så hovedkuls, redningsløst at hjemfalde floskulaturen
     | hengi seg til å bruke floskler; jf. hjemfalle til
  • meneder trøster jeg mig ikke til at være
     (H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 276 1916)
trøste noen til (noe)
mest litterært
 tro at noen er i stand til (noe)
1.1 
særlig religion, om guddom, religion, prest
 gi trøst
SITATER
  • O Jesus, du din ven har trøstet
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter V 319)
  • kun en kan trøste her … Hold eder tæt til herren og hyrden
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 364 1873)
  • naar en i gamle dage søgte til en katholsk præst, gik han trøstet og lettet fra ham
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker II 252)
  • Frelseren bøiet sit fagre, bedrøvede ansigt trøstende ind til manden
     (Sigrid Undset Kransen 334 1920)
ved medfølende ord eller handling gi (noen) lindring i sorg, motgang e.l.
SITATER
  • [jeg kom] for at trøstes
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter III 98)
  • takkelmesteren havde ogsaa sin egen maade at trøste paa
     (Jonas Lie Rutland 240 1880)
  • [han] ravet over gulvet for at trøste hustruen
     (Sigrid Undset Kransen 49 1920)
  • «Du trøster mig godt du,» sa hun bittert
     (Sigrid Undset Korset 201 1922)
  • jeg vilde trøste dig og hjælpe dig over det
     (Helge Krog Blåpapiret 85 1928)
  • Ole Jakob hadde det med å slynge ut trøstende ord mens han så i veggen
     (Aimée Sommerfelt Miriam 124 1950)
2.1 
refleksivt
 
trøste seg
 skaffe seg lindring for sorg, motgang
; holde opp å sørge
SITATER
UTTRYKK
trøste seg med
 | foreldet trøste seg ved
  • trøst Dem med, det værk går op i røg
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 120 1873)
  • trøste sig med flasken
     (Arne Garborg Trætte Mænd 288 1891)
     | ved å drikke alkohol
trøste seg etter
 | foreldet trøste seg for | trøste seg over
finne lindring, trøst etter (noe som har brakt en sorg, motgang)
  • han trøstet seg fort etter hustruens død
  • han [dvs. David] hadde trøstet sig over Amnons død
     (2 Sam 13,39; 2011: var kommet over Amnons død)
  • med refleksiv betydning
     
    så blev Isak trøstet i sorgen over sin mor
     (1 Mos 24,67; 2011: fant trøst)
særlig sjøfart
 stole på (at noe holder, er sterkt nok e.l.)
SITATER
  • nyisen var så tynd at vi ikke turde trøste den
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet II 10 1897)
  • det er alvorlige greier, som trængs [som anker], hvis det skal være til at trøste paa
     (Bernhard Folkestad Blaa hjul 119 1923)
  • alle kjenner hverandre. Den er pålitelig, den må du ikke trøste
     (Arthur Omre Smuglere 112 1935)