røver
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; røveren, røvere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
røveren
ubestemt form flertall
røvere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[rø:`vər]
BETYDNING OG BRUK
1
nå litterært eller i faste uttrykk
person som med (trussel om) vold røver, stjeler
; tyv
SITATER
-
sammen med ham [dvs. Jesus] ble også to røvere korsfestet(Matt 27,38)
-
stolt som en røver
-
jf., om kaprerskip[de hadde ikke] set snippen av den farlige røver
-
jf. barneboktittelenFolk og røvere i Kardemomme by(Thorbjørn Egner 1955)
-
Sofie er myndig og streng og tar straks kommandoen over de ubevæpnede og uforberedte røverne [i Kardemomme by](Thomas Hylland Eriksen Syv meninger med livet 55 2022)
UTTRYKK
være fallen/falt blant røvere
bibelspråk
havne blant folk som plyndrer, utnytter
-
hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?(Luk 10,36)| om den barmhjertige samaritan
-
jeg syntes synd på Jesus som var fallen blandt røvere
post og røver
barnelek som går ut på å berge en postsending fra røvere
| jf. hauk og due
-
[leke] post og røver mellom trærne og de gamle husene
politi og røver
se politi
2
i videre bruk
person som sørger for (personlig, økonomisk) vinning ved
bruk av tvilsomme metoder
; luring
UTTRYKK
halvstudert røver
se halvstudert
3
overført, spøkefullt
vilter, ustyrlig person
| jf. røverunge
SITATER
-
[han hadde] tretten røvere i matfatet
-
– Nå har jeg deg, din røver, sa jeg og holdt henne fast. – Slipp meg, mamma. Hun prøvde å være alvorlig