Det Norske Akademis Ordbok

røver

røver 
substantiv
BØYNINGen; røveren, røvere
UTTALE[rø:`vər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av røve med suffikset -er; jf. middelnedertysk rōvere
BETYDNING OG BRUK
1 
nå litterært eller i faste uttrykk
 person som med (trussel om) vold røver, stjeler
; tyv
 | jf. landeveisrøver, sjørøver, stratenrøver, bankrøver, gravrøver, tempelrøver
SITATER
  • sammen med ham [dvs. Jesus] ble også to røvere korsfestet
     (Matt 27,38)
  • stolt som en røver
     (Gabriel Finne To Damer 71 1891)
  • jf., om kaprerskip
     
    [de hadde ikke] set snippen av den farlige røver
     (Øvre Richter Frich Kaperens klør 93 1915)
  • jf. barneboktittelen
     
    Folk og røvere i Kardemomme by
     (Thorbjørn Egner 1955)
  • Sofie er myndig og streng og tar straks kommandoen over de ubevæpnede og uforberedte røverne [i Kardemomme by]
     (Thomas Hylland Eriksen Syv meninger med livet 55 2022)
UTTRYKK
være fallen/falt blant røvere
bibelspråk
 havne blant folk som plyndrer, utnytter
  • hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?
     (Luk 10,36)
     | om den barmhjertige samaritan
  • jeg syntes synd på Jesus som var fallen blandt røvere
     (Aksel Sandemose En flyktning krysser sitt spor 213 1933)
post og røver
barnelek som går ut på å berge en postsending fra røvere
 | jf. hauk og due
  • [leke] post og røver mellom trærne og de gamle husene
     (Odd Selmer Og verden var som ny LBK 1992)
politi og røver
se politi
2 
i videre bruk
 person som sørger for (personlig, økonomisk) vinning ved bruk av tvilsomme metoder
; luring
UTTRYKK
halvstudert røver
se halvstudert
3 
overført, spøkefullt
 vilter, ustyrlig person
 | jf. røverunge
SITATER
  • [han hadde] tretten røvere i matfatet
     (Per Mork Høstbrand 46 1918)
  • – Nå har jeg deg, din røver, sa jeg og holdt henne fast. – Slipp meg, mamma. Hun prøvde å være alvorlig
     (Hanne Ørstavik Tiden det tar LBK 2000)