kubbe - Det Norske Akademis ordbok

kubbe

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; kubben, kubber

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

kubben

ubestemt form flertall

kubber

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[ku`b:ə]

ETYMOLOGI

beslektet med kopp og kuv; jf. dialektformen kubb; jf. svensk kubb, islandsk kubbi

BETYDNING OG BRUK

kort og tykt, ofte ukløvet stykke av trestamme, stokk e.l.

| jf. kabbe

EKSEMPEL

SITATER

[hører man ikke] det trunculante i «kubbe og kabbe»?

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter VII 487)

| jf. trunkulant
[hun puttet et par] kubber på ilden

(Bernt Lie Mot Overmagt 17 1907)
[Isak] var som en kubbe med hænder paa

(Knut Hamsun Markens Grøde I 37 1917)

1.1

(kort og tykk) stubbe etter felt eller brukket tre

SITATER

maur i kubber

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter VI 406)
Norges gubber staar som kubber midt i skovens ørk

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 288)

noe som er formet som en kubbe

| jf. knivkubbe, rattkubbe

SITAT

en liten kubbe sigarettaske ligger i vinduskarmen

(Trude Marstein Elin og Hans LBK 2002)

sjøfart, dialektalt

valse på brattspill