Det Norske Akademis Ordbok

trunkulant

trunkulant 
adjektiv
BØYNINGtrunkulant
nøytrum
trunkulant
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[truŋkula´nt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig nydannelse til latin trunculus, diminutiv av truncus 'stamme' (jf. trunkere), etter mønster av ord som ambulant (og korpulent)
BETYDNING OG BRUK
litterært, sjelden
 som har karakter av, minner om en kort, tykk, kraftig avhugget stamme
SITAT
  • [hvem ser ikke] det trunculante i «kubbe og kabbe»?
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VII 487)