hei - Det Norske Akademis ordbok

hei

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; heia, heier

genus

femininum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

heia

ubestemt form flertall

heier

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[hæi]

ETYMOLOGI

av norrønt heiðr, tilsvarer dansk hede; se hede

BETYDNING OG BRUK

(større, høyereliggende) gress- eller lynggrodd berglendt strekning, for det meste skogløst

| jf. ås

EKSEMPLER

SITATER

hestehoven klavrer saa høit den kan paa hei

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 188)
[med sin hær] drog Sankt Olaf over heien

(J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 76)
den vilde, graabrune hei fjernt stænges af jøklens konturer

(Jørgen Moe Samlede Skrifter I 93)
[det gikk av sted] over heier og aaser, over berg og dale

(P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 68 1879)
det gik over myr og mose høit op paa den bratte heid, steen-knarten syntes at skose os langsad den slemme vei

(M.B. Landstad Sange og Digte af forskjellige Slags 98 1879)

| jf. steinknart, skose
en hei med småskog og birk

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 427)
solen skinner paa heja

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 26)
over hej og dal

(Henrik Ibsen Gildet på Solhaug 14 1883)
lyngen klædte hæld og hej

(Henrik Ibsen Brand (1885) 14)
[Jæren] bestaar deels af store myrer, deels af tørre stenige bakker eller forhøininger, som her kaldes heier

(Ivar Aasen Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842–1847 64 1917)
fra hav til hei

(Nordahl Grieg Norge i våre hjerter 84 1929)
to gutter fra Kristiansand … hadde vandret lange turer innover heiene

(Line Baugstø Brist LBK 1994)
nye driftsformer [gjør] at heiene gror til

(aftenbladet.no 01.09.2006)

især dialektalt

umåtelig stor mengde

| jf. sammensetningen askehei