Det Norske Akademis Ordbok

einstøing

einstøing 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; einstøingen, einstøinger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
einstøingen
ubestemt form flertall
einstøinger
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
av norrønt adjektiv einstǿðr 'som står alene'; sammensatt av einn; se en; og preteritumstammen i standa; se stå og stande; jf. også suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
person som (lever alene og) er noe for seg selv
; original
; særling
SITATER
  • løskarer og enstøinger
     (Jacob B. Bull Folkelivsbilleder II 258 1904)
  • vi anså Quisling for å være en einstøing, en umåtelig kunnskapsrik og utilnærmelig mann
     (Gunvor Ræder De uunnværlige flinke 164 1975)
  • einstøinger fra utkantene
     (Aftenposten 1982/522/6/1–2)
  • han var en einstøing, snakka aldri med no’n
     (Jan Mehlum En rettferdig dom LBK 2000)