einstøing substantiv BØYNINGen; einstøingen, einstøinger genus maskulinum ubestemt artikkel en bestemt form entall einstøingen ubestemt form flertall einstøinger ETYMOLOGI av norrønt adjektiv einstǿðr 'som står alene'; sammensatt av einn; se en; og preteritumstammen i standa; se stå og stande; jf. også suffikset -ing BETYDNING OG BRUK person som (lever alene og) er noe for seg selv ; original ; særling SITATER løskarer og enstøinger (Jacob B. Bull Folkelivsbilleder II 258 1904) vi anså Quisling for å være en einstøing, en umåtelig kunnskapsrik og utilnærmelig mann (Gunvor Ræder De uunnværlige flinke 164 1975) einstøinger fra utkantene (Aftenposten 1982/522/6/1–2) han var en einstøing, snakka aldri med no’n (Jan Mehlum En rettferdig dom LBK 2000)
