Det Norske Akademis Ordbok

windsurfing

windsurfing 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vi´ndsørfiŋ], [vi´ndsurfiŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra engelsk windsurfing, verbalsubstantiv til windsurf, se windsurfe, sammensatt av wind 'vind' og surfing 'det å ri på dønningene'
BETYDNING OG BRUK
1 
idrett
 det å windsurfe
; brettseiling
 | jf. surfriding
SITATER
  • verdensmester i wind-surfing
     (Dagbladet 1977/241/14/5–7)
  • svensken [NN] vant det åpne norske mesterskapet i windsurfing
     (VG 10.07.1975/23)
  • fantastiske muligheter til windsurfing, seilsport og dykking [ved Akaba i Jordan]
     (VG 1980/242/3/2)
  • rock er blitt jævlig in, ikke sant? Neste år er det vindsurfing
     (Morten Jørgensen Sennepslegionen 227 1987)
2 
sjelden
 fart over isflate, snøvidde e.l. ved hjelp av skiseil
 | jf. kiting
SITATER
  • windsurfing på ski
     (Bergens Tidende 1985/19/18/4–6)
  • vinterens annen regatta i vindsurfing på sne ble avholdt på Kroksjøen
     (Aftenposten Aften 27.02.1985/10)