Det Norske Akademis Ordbok

viser

viser 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; viseren, visere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
viseren
ubestemt form flertall
visere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vi:`sər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av vise med suffikset -er, i denne betydningen av norrønt vísir 'fører, høvding'
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært, arkaiserende
 fører
; leder
; høvding
SITAT
  • disse herrerne i raadet … hadde sat ham til sin viser
     (Sigrid Undset Husfrue 350 1921)
2 
bevegelig pil eller nål som angir klokkeslett på urskive eller et tall, verdi e.l. på et annet måleinstrument
 | jf. timeviser, minuttviser, sekundviser, langviser, lilleviser
SITATER
  • de gjæster syntes, at den bryllupsdag viseren i fiirsprang jagte
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 193)
  • naar viseren stod paa slaget, sprang en dør op
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 11)
  • urets viser har kun gjort et fremskridt av en halv omdreining
     (Gabriel Finne To Damer 100 1891)
  • om elleve minutter glir viseren derborte forbi tolv
     (Sigrid Undset Samlede romaner og fortællinger fra nutiden II,1 245)
  • viseren på turtelleren siger opp på rødt, helt opp på fem tusen, før han får kontroll over bilen
     (Anne B. Ragde Dr. Zellwegers gave LBK 2002)
  • de selvlysende viserne på klokken hans viste kvart på tre
     (Anne B. Ragde Dr. Zellwegers gave LBK 2002)
3 
særlig i sammensetninger
 gjenstand, person som markerer, viser vei, retning, posisjon
 | jf. omviser, retningsviser, urviser, veiviser