Det Norske Akademis Ordbok

veiviser

veiviser 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
annet ledd viser
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
person (eller annet levende vesen) som viser vei for noen som ikke er stedkjent (ved å peke den ut eller ved selv å følge med)
1.1 
omviser
; guide
2 
stolpe, skilt, kart e.l. med anvisning av vei og retning
2.1 
(fremtredende, lett kjennelig) punkt eller formasjon (i natur, terreng) som man kan finne vei etter
3 
overført, med tanke på fremgangsmåte, livsvalg e.l.
 person, fremstilling som viser vei
; veileder
; læremester
4 
sjøfart
 innretning anbrakt for å gi tau eller løpende rigg riktig eller god visning (for å unngå skamfiling)
5 
muntlig, spøkefullt
 hårvekst mellom navle og kjønnsorgan (på menn)
1 
person (eller annet levende vesen) som viser vei for noen som ikke er stedkjent (ved å peke den ut eller ved selv å følge med)
SITATER
  • vejviseren kjører foran, dernæst den rejsende
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker III 32)
  • [jeg] tinget ridehest og veiviser
     (Nicolai Ramm Østgaard Fra Skov og Fjeld 61 1858)
  • [kongens genius, i gestalt af en hyrde, er] skarens vejviser
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter III 57)
  • [Judas] ble veiviser for dem som grep Jesus
     (Apg 1,16; 2011: han som viste vei)
  • hun [støtter] seg til hver setning Aksel sier som til en veiviser
     (Liv Køltzow Hvem har ditt ansikt? 120 1988)
  • underveis pekte de lokale veiviserne ut ruiner eller «skattkamre»
     (Nils Johan Ringdal Georg Valentin von Munthe af Morgenstiernes forunderlige liv og reiser 416 2008)
1.1 
omviser
; guide
 | jf. reisefører, turistfører
SITAT
  • vejviser for et selskab af udenlandske turister
     (Henrik Ibsen Fruen fra havet 54 1888)
2 
stolpe, skilt, kart e.l. med anvisning av vei og retning
 | jf. reisefører, veiskilt
SITAT
2.1 
(fremtredende, lett kjennelig) punkt eller formasjon (i natur, terreng) som man kan finne vei etter
3 
overført, med tanke på fremgangsmåte, livsvalg e.l.
 person, fremstilling som viser vei
; veileder
; læremester
SITATER
  • [César Francks Symfoni i d-moll] dokumenterer ham som mesteren, som veiviseren i ny fransk musikk
     (Alf Due Femten musikerskjebner 25 1948)
  • [kunsten] som en veiviser mot den himmelske salighet
     (Asbjørn Aarnes (red.) Poetikk fra Platon til Valéry 87 1986)
  • nå er det Jesus Kristus som for Edvard er blitt veiviseren
     (Jon Michelet Brev fra de troende LBK 2008)
4 
sjøfart
 innretning anbrakt for å gi tau eller løpende rigg riktig eller god visning (for å unngå skamfiling)
5 
muntlig, spøkefullt
 hårvekst mellom navle og kjønnsorgan (på menn)
EKSEMPEL
  • veiviseren hans syntes over bukselinningen