Det Norske Akademis Ordbok

valdenser

valdenser 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; valdenseren, valdensere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
valdenseren
ubestemt form flertall
valdensere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[valde´nsər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. tysk Waldenser og suffikset -er; til middelalderlatin valdensis, adjektiv dannet til etternavnet til stifteren Petrus Waldes eller Valdés (slutten av 1100-tallet)
BETYDNING OG BRUK
religionshistorie
 tilhenger av en religiøs reformsekt stiftet i 1176 i Lyon (i dagens Frankrike)
SITATER
  • med avvikende flertallsbøyning
     
    hussitterne, som med endeel valdenser og vikleffitter forenedes til en brødre-menighed
     (Hans Nielsen Hauge Udtog af Kirke-Historien 217 1822)
     | jf. husitt, wycliffitt, brødremenighet
  • hemmelige valdensere
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II,3 215)
  • kjettermenighetene [bærer] forskjellige navn: Valdenser i Lyon i det 12. århundre, patarener i Italia, begharder i Flandern og Brabant i det 13., lollardene i England i det 14., taboritene i Böhmen i det 15.
     (Lorentz Eckhoff Borgeren 57 1958)
     | jf. begard, lollard
  • [frihetens fiender] søkte å utrydde kristendommen, dernest albigenserne, valdenserne, hussittene
     (Lorentz Eckhoff Borgeren 231 1958)
     | jf. albigenser, husitt
  • de største kjetterbevegelsene, som albigenserne og valdenserne, mente at man ikke trengte å være prest for å spre Guds ord gjennom prekener og seremonier
     (Hege Faust et al. Grunnbok i historie 113 2021)
     | jf. albigenser