Det Norske Akademis Ordbok

tonefall

tonefall 
substantiv
BETYDNING OG BRUK
1 
poetisk
 bølge av toner
 | jf. fall
SITAT
2 
språkvitenskap, foreldet
 aksent
2.1 
språkvitenskap, foreldet
 tonelag
; tonem
2.2 
en persons måte å tale på (i en bestemt situasjon, som uttrykk for en bestemt følelse)
SITATER
  • en vækkelsesprædikants tonefald
     (Hans E. Kinck Rormanden overbord 170 1920)
  • hun snakket lavt og med et fortrolig tonefald
     (Ronald Fangen Nogen unge mennesker 36 1929)
  • han la røsten til rette, og fant det riktige og beroligende tonefallet
     (Jens Bjørneboe Den onde hyrde 45 1960)
  • det belærende tonefallet i stemmen
     (Dag Solstad «Ellevte roman, bok atten» 83 1992)
  • mannen ble kald i tonefallet da jeg avviste ham
     (Peter Serck Natten LBK 2010)
  • jeg tror vi går for sotede øyne i dag, sa Tom i et livlig tonefall
     (Mette Anthun og Kari Birkeland Emmas avec LBK 2012)
2.2.1 
setningsmelodi, intonasjon karakteristisk for et språk eller en dialekt
SITATER
  • rent, godt norsk. Måske med en liden smule nordlandsk tonefald
     (Henrik Ibsen Når vi døde vågner 34 1899)
  • det vestlandske tonefaldet
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker VII 390)
  • [de kunne] høre henne snakke, av og til på et klossete fransk, andre ganger mer flytende, men med tydelig afrikansk tonefall
     (Finn Carling Øynene i parken LBK 2001)
3 
tone i litterært verk e.l.
SITATER
  • det fremmedartede tonefallet [i Debussys komposisjon]
     (Amalie Christie Mennesket og musikken 212 1948)
  • bokens tonefall [lignet] mors tonefall, hun kunne skrevet den boka
     (Vigdis Hjorth Hva er det med mor 113 2000)