politi
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; politiet 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
politiet
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[politi:´]
ETYMOLOGI
fra senlatin politia, fra gresk politeia 'styresett, statsforvaltning', avledet av polites 'borger', avledet
av polis 'by';
jf. politikk
BETYDNING OG BRUK
1
offentlig myndighet som skal opprettholde ro og orden,
sørge for at lover og vedtekter etterleves og etterforske og forfølge
forbrytelsessaker
| jf. kriminalpoliti, ordenspoliti, statspoliti, utrykningspoliti, havnepoliti, sedelighetspoliti, trafikkpoliti
EKSEMPLER
-
være ansatt i politiet
-
dette er en sak for politiet og rettsvesenet
SITATER
-
[om det i guiden anbefalte] stedet [nå] er stengt, ja da er det ikke vår feil, men politiets
-
norsk politi var ikke tilstrekkelig forberedt på å håndtere en nasjonal beredskapssituasjon
1.1
den av de tre nødetatene som rykker ut ved kriminalitet, ordensforstyrrelser e.l.
SITATER
-
nødetatene i Norge – politi, helse og brann – opererer i dag med hvert sitt sambandsnett(Aftenposten 26.05.1998/6)
-
politi og brann rykket ut til søppelbål(Lofotposten 16.02.2022/11)
2
ofte brukt kollektivt
avdeling, styrke eller enkelt person som representerer politiet
| se også politi
EKSEMPEL
-
ridende politi holdt menneskemassene på avstand
SITATER
-
heldigvis så kom da endelig politiet tilstede
-
[to berusede menn] kom i slagsmål med politiet(Aftenposten 1938/302/2/6)
-
muntlighu ringte til polti, så jeg trua med å drepe henne
-
muntligkanskje polti leter etter meg
-
politiet ser mistenksomt på meg, de tror kanskje jeg selger narkotika eller noe(Tonje Røed Udødelig med deg LBK 2001)
-
politiet ville fortsette sin etterforskning(Vibecke Groth Arvesynden LBK 2009)
3
muntlig, overført, nedsettende, brukt som sisteledd i sammensetning
(gruppe av) personer som kontrollerer og kritiserer andres
praksis eller oppførsel