Det Norske Akademis Ordbok

oppklare

oppklare 
verb
MODERAT BOKMÅLoppklarte, oppklart, oppklaring, i denne betydningen oppklaret, oppklaret
preteritum
oppklarte
perfektum partisipp
oppklart
verbalsubstantiv
oppklaring
preteritum
oppklaret
perfektum partisipp
oppklaret
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
sammensatt av opp og klare; i denne betydningen etter fransk éclairer; se eklærere
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
sjelden, især om vær
 bli klarere
; klarne
; lysne
1.1 
mest i passiv
 gjøre(s) klar
; lyse(s) opp
1.2 
overført, mest i passiv, om ansikt, person, ansiktsuttrykk
 bli lysende, glad (etter å ha vært bekymret, sint e.l.)
2 
overført
 bringe klarhet i (en komplisert sak)
2.1 
i passiv
 gjøre(s) klar, tydelig
3 
militærvesen
sjelden, især om vær
 bli klarere
; klarne
; lysne
 | jf. klare opp
SITAT
  • i den opklarende formiddag
     (Bernt Lie Mot Overmagt 193 1907)
1.1 
mest i passiv
 gjøre(s) klar
; lyse(s) opp
SITAT
1.2 
overført, mest i passiv, om ansikt, person, ansiktsuttrykk
 bli lysende, glad (etter å ha vært bekymret, sint e.l.)
SITAT
  • [hans ansikt var] igjen opklaret
     (Jonas Lie Gaa paa! 326 1882)
overført
 bringe klarhet i (en komplisert sak)
EKSEMPLER
  • oppklare en drapssak, et mysterium
  • la meg få oppklare en misforståelse
SITATER
  • opklare forholdene
     (Henrik Ibsen Samlede verker XV 110)
  • nå sjelden
     
    hvad er guderne overhovedet for de opklaredes erkendelse?
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 100 1873)
     | de opplystes erkjennelse
  • ingen av dem ville besøke den andre, og en oppklarende prat ble det aldri noe av
     (Margit Harsson Stein LBK 2000)
  • Delanoë tok ikke telefonen, og han hadde ingen planer om å oppklare noen misforståelse
     (Simen Ekern Roma LBK 2011)
  • helt oppklart i alle detaljer er saken selvsagt ikke ennå
     (Hans Olav Lahlum Katalysatormordet LBK 2012)
2.1 
i passiv
 gjøre(s) klar, tydelig
 | jf. klare
SITAT
  • for mit blik opklares, hvad jeg dunkelt følte
     (Henrik Ibsen Samlede verker I 112)
militærvesen