Det Norske Akademis Ordbok

offiser

offiser 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; offiseren, offiserer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
offiseren
ubestemt form flertall
offiserer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[åfise:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via fransk officier, fra middelalderlatin officiarius, til officium 'plikt; tjeneste; embete'; se officium
BETYDNING OG BRUK
1 
militærvesen, sjømilitærvesen
 høyere befal i Forsvaret, med grad fra og med fenrik til og med general eller admiral
 | jf. marineoffiser, spesialoffiser, stabsoffiser, underoffiser
SITATER
  • officerer af borgerkorpset i blaa snipkjole med hvide snorer
     (Alexander L. Kielland Samlede værker II (Mindeutgave) 305)
  • [han] glemte at kommanderende offiser ikke banner i tjenesten
     (Terje Stigen Krigen LBK 1989)
  • et eller annet sted forsøkte en offiser med høye rop å samle troppene
     (Torill Thorstad Hauger Lincolns blå soldat LBK 1990)
  • vakthavende offiser ved stasjonen
     (Elisabeth Eide Utviklingens hjul LBK 1997)
  • årets sommersesong er offisielt i gang for mannskap og offiserer på kongeskipet Norge når Kongen embarkerer skipet. Dronning Sonja og kronprins Haakon deltar også
     (NTBtekst 13.05.2024)
2 
(fellesbetegnelse for) befal i handelsflåten
SITATER
  • tallrike tyske sjøfolk – officerer og mannskaper
     (I. Øvreseth Vi som var våbenløse 119 1932)
  • skibet får amerikanske officerer, både på dekk og i maskinen
     (Tidens Tegn 1936/96/9/1)
3 
person med større ansvar i organisasjon med flere ledelsesnivåer, oppbygd etter militært mønster
EKSEMPLER
  • offiser i Frelsesarmeen
  • offiser av æreslegionen
4 
om utenlandske forhold
 innehaver av en høyere grad av en orden
 | jf. kommandør
5 
sjakk
 en(hver) av de åtte brikkene av høyest verdi
 | til forskjell fra bonde