officium
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; officiet, officier 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
officiet
ubestemt form flertall
officier
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[åfi:´sium]
ETYMOLOGI
fra latin officium 'tjeneste, embete'; brukt som betegnelse
for ulike kirkelige handlinger fra middelalderen av, ofte som forkortet
form av middelalderlatin officium divinum 'tjeneste for Gud' som betegner Kirkens
offisielle bønn utenom nattverden; i denne
betydningen jf. middelalderlatin liturgia horarum (jf. liturgi, bønnetime) eller horae
canonicae (jf. tidebønn); i denne betydningen jf. tysk Reimoffizium og middelalderlatin historia 'kunnskap, historie,
fortelling' (jf. historie)
BETYDNING OG BRUK
1
kirkevesen, kirkehistorie
gudstjeneste
; liturgi
1.1
især om katolske forhold
(betegnelse for) de daglige tidebønnene
EKSEMPEL
-
det monastiske officium
2
kirkevesen, fra middelalderen og fremover; sjelden
SITAT
-
[St. Hallvard] fik sit officium i messeboken og i breviaret(Morgenbladet 1929/149/4/6 Sigrid Undset)