Det Norske Akademis Ordbok

krøke

krøke 
verb
MODERAT BOKMÅLkrøket / krøkte, krøket / krøkt, krøking
preteritum
krøket / krøkte
perfektum partisipp
krøket / krøkt
verbalsubstantiv
krøking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[krø:`kə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt krǿkja, avledet av krókr; se krok
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
gjøre krokete
; bøye
; krumme
1.1 
overført
 bøye
; knekke
2 
i adjektivisk perfektum partisipp
 krokete
2.1 
som har en lutende holdning
; lut
2.2 
svingete
3 
refleksivt
 bøye seg
; krumme seg (særlig ved å krumme ryggen)
3.1 
overført
 ydmyke seg
; gi etter
3.2 
krumme seg (om)
; slå krok
3.3 
om vei e.l.
 løpe, strekke seg i kroker og svinger
4 
knytte (hånd, klo), især i sinne, griskhet
5 
feste (noe krumt) i (noe annet)
; huke
5.1 
dialektalt
 fiske, fange ved å slå angel (krok) i
5.2 
overført
 hekte seg på
; få tak i og følge etter
1 
gjøre krokete
; bøye
; krumme
SITATER
  • baronessen sætter sig ned, krøker benene op under sig
     (Knut Hamsun Rosa 107 1908)
  • strø ud, hvad gennem trældoms-år har krøgt min ryg og blegt mit hår!
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 68)
  • [treet] fik stammen krøgt
     (Nils Collett Vogt Digte i utvalg 48 1919)
  • den nakke, der krøgtes hin dag
     (Henrik Ibsen Digte 99 1875)
UTTRYKK
den må tidlig krøkes som god krok skal bli
ordtak
 den som skal bli flink til noe, må begynne å lære og øve seg tidlig
krøke på (noe eller seg)
slå krok på (noe eller seg)
; bøye på (noe eller seg)
1.1 
overført
 bøye
; knekke
SITAT
2 
i adjektivisk perfektum partisipp
 
krøket
 krokete
SITATER
  • de krøkede pilgrimsstaver
     (Olaf Bull Nye digte 37 1913)
  • et krøket træ
     (Arnulf Øverland Brød og vin 128 1924)
2.1 
som har en lutende holdning
; lut
SITATER
2.2 
svingete
SITAT
  • hvad lusker der ved kveld på krøgte veje
     (Henrik Ibsen Digte 199 1875)
     | på krokveier
3 
refleksivt
 
krøke seg
 bøye seg
; krumme seg (særlig ved å krumme ryggen)
SITATER
3.1 
overført
 ydmyke seg
; gi etter
SITAT
  • krøge mig? – nej, før knække!
     (Jonas Lie Gaa paa! 90 1882)
3.2 
krumme seg (om)
; slå krok
SITATER
  • den griske fangearmen, som krøkte sig alt om ene foden
     (Hans E. Kinck Flaggermus-vinger 111 1895)
     | for å fange
  • de haler stadig, og der krøker sig endelig no levende ombord, den første skreia iaar
     (Johan Bojer Samlede verker IV 76)
     | slår bukt på seg, spreller
3.3 
om vei e.l.
 løpe, strekke seg i kroker og svinger
SITATER
  • en smal sti, som krøket sig langs fjeldvæggen
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 189)
  • herinde krøked og vased stien sig ud og ind mellem stammerne
     (Hans E. Kinck Livsaanderne 234 1906)
4 
knytte (hånd, klo), især i sinne, griskhet
 | jf. knytte
SITATER
  • slik krøker jeg griske fingres klype
     (Hans E. Kinck Mands hjerte 47 1927)
  • [ørnen] krøker sin gylte klo
     (Sigrid Undset Kransen 320 1920)
  • i passiv
     
    hendene krøktes
     (Magnhild Haalke Allis sønn 69 1935)
5 
feste (noe krumt) i (noe annet)
; huke
SITATER
  • de krøke den høire arm i hinanden og i den venstre armkrog holde [de] et lys
     (Jørgen Moe Samlede Skrifter II 152)
  • med fingrene krøket i hverandre
     (Hans E. Kinck Sneskavlen brast III 90 1919)
5.1 
dialektalt
 fiske, fange ved å slå angel (krok) i
SITAT
  • en mand, som hadde krøket laks i Vefsen-elven
     (Tidens Tegn 1925/44/4/2)
5.2 
overført
 hekte seg på
; få tak i og følge etter
 | jf. hekte
SITATER
  • heksen [skal] krøke jenten, hale hende til sig
     (Ole Edvart Rølvaag Peder Seier 43 1928)
  • jeg var saa heldig at faa krøget mig i Hanna, som skyndte sig ned i haven
     (Jonas Lie Faste Forland 64 1899)