Det Norske Akademis Ordbok

kontemplasjon

kontemplasjon 
substantiv
BØYNINGen; kontemplasjonen, kontemplasjoner
UTTALE[kåntemplaʃo:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin contemplatio (genitiv contemplationis), avledet av contemplari 'beskue', dannet av con- 'med' og en avledning av templum 'åpen plass, utsiktspunkt, tempel'; i denne betydningen fra middelalderlatin contemplatio (genitiv contemplationis) 'betraktning, iakttagelse', i vestlig teologi fra Gregor den store (ca. år 600) og fremover brukt om et særlig aspekt ved kristen meditativ bønn; jf. kontemplativ
BETYDNING OG BRUK
1 
særlig filosofi
 det å være hensunket i tanker
; (religiøst eller filosofisk) grubleri
; indre betraktning
; selvfordypelse
; andakt
; beskuelse
EKSEMPEL
  • dyp kontemplasjon
SITATER
  • [Strindbergs] aands hvileløshed, hans ahasverussind er kontemplationen fiendtlig
     (Nils Kjær Samlede Skrifter III 209)
  • dette blir Dem ikke den blide ensomhed, hvori De kan hengi Dem til studier og kontemplationer
     (Bernt Lie Mot Overmagt 117 1907)
  • slike kontemplasjoner hengir han seg til i atskillige minutter om gangen
     (Tor Ulven Nei, ikke det 77 1990)
  • det var intet eksplosivt med cellen, snarere tvert imot, cellen innbød heller til kontemplasjon og stillhet
     (Thure Erik Lund Forgreininger 39 2003)
2 
kirkevesen, især om katolske forhold
 (regelmessig, regelbestemt) fordypelse i (ordløs) bønn
; meditativ praksis (som del av regelbundet religiøst liv)
SITATER
  • ikke alle som snakker om meditasjon og kontemplasjon er uten videre mystikere
     (Oddmund Hjelde Det indre lys 206 1997)
     | jf. mystiker
  • til forskjell fra tidligere munkeordener, som la vekt på kontemplasjon og tilbaketrekking fra verden, var jesuittene opptatt av aktiv, utadvent handling
     (Else Marie Lingaas Vestens idéhistorie 2 188 2013)