Det Norske Akademis Ordbok

konsul

konsul 
substantiv
BØYNINGen; konsulen, konsuler
UTTALE[kå´nsul]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin consul, til consulare 'rådslå, holde samråd, drøfte'
BETYDNING OG BRUK
1 
om romerske forhold i antikken
 hver av de to høyeste embetsmenn i den romerske republikk
 | jf. prokonsul
SITATER
  • fandtes der nogen tid en så højt hædret konsul, som jeg?
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 271 1873)
  • Mark Aurel nølte ikke med å tilkalle statsmenn, feltherrer, konsuler og imperatorer til sin post ved Donau
     (Elsbeth Wessel Wien 35 1999)
1.1 
om eldre franske forhold
 hver av de tre statslederne i Frankrike mellom 1799 og 1804
 | jf. førstekonsul
2 
tjenestemann stasjonert i et annet land, hvor vedkommende ivaretar interessene til senderstatens borgere i (en del av) dette landet
 | jf. generalkonsul, visekonsul; jf. også ambassadør
SITAT
  • den belgiske konsulen i Kristiansand
     (Espen Haavardsholm Lilit LBK 2001)
3 
privatperson som utfører oppgaver som konsul for et annet land gratis eller mot et mindre vederlag
 | jf. honorær
SITATER
  • der skal være kostumebal imorgenaften ovenpå hos konsul Stenborgs
     (Henrik Ibsen Et dukkehjem 79 1879)
  • mot tittelen «konsul for republikken Andes» utbetalte en kjøpmann i Hamburg en bekjent 80 000 mark som formidlingspenger
     (Bergens Arbeiderblad 28.11.1962/4)
  • tittelen konsul gir fortsatt status, og det har aldri vært så mange av dem som i dag
     (Moss Avis 04.01.2014/10)