Det Norske Akademis Ordbok

ganger

ganger 
substantiv
BØYNINGen; gangeren, gangere
UTTALE[ga`ŋ:ər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av gange med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
om person
1.1 
brukt som sisteledd i sammensetninger
 person som går
 | jf. uteganger
1.1.1 
person som går igjen (spøker)
1.2 
idrett, sjelden
 person som driver gangsport
; kappgjenger
poetisk, arkaiserende
 ridehest
 | opprinnelig om hest som går i skrittgang
EKSEMPEL
  • her ser du et bilde av min stolte ganger
SITATER
  • fra Dan høres hans hesters fnysen, ved lyden av hans veldige gangeres vrinsken bever hele landet
     (Jer 8,16; 2011: når hingstene vrinsker, skjelver hele landet)
  • en staalklædt herre med skjold og spær. Hans ganger var bunden til lindegrenen
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 17)
  • [han red] lige op til sæteren forat vande sin ganger
     (Bernhard Herre En Jægers Erindringer 22 1850)
  • rap dig, rap dig, min ganger god
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 69)
  • snart skal jorden skjælve under Eders gangeres hovslag
     (Rudolf Muus Olaf Trygvessøns Helteliv 2 102 1899)
  • han sat i en stor og dyp lænestol i atelierets fond som en gammel bojar, der har opgit gangeren og nu sitter ved uavladelige bægere
     (Øvre Richter Frich Slangeblomsten fra Magdala 30 1927)
2.1 
sjelden
 kjørehest
SITAT
musikk, foreldet
 | se gangar
SITAT
  • en ganger, komponeret av pianisten og stipendiat Selmer Eyde
     (Knut Hamsun Siste kapitel II 290 1923)