Det Norske Akademis Ordbok

fortelling

fortelling 
substantiv
BØYNINGen; fortellingen, fortellinger
UTTALE[fårte´l:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til fortelle, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å fortelle(s)
EKSEMPEL
  • han ble avbrutt midt under fortellingen
2 
noe som fortelles
EKSEMPEL
  • det var en lang fortelling
SITATER
  • [han] inngår en kontrakt med en skjønn markise: én fortelling mot én elskovsnatt
     (Karin Gundersen Roland Barthes 63 1989)
  • hele collagen er en fortelling, om livet ditt, fram til nå, og jeg bare stirrer
     (Johan Mjønes Terminalhastighet LBK 2009)
3 
tekst som gjengir virkelige eller tenkte begivenheter
 | jf. roman, historie, skildring
SITATER
  • de fortællinger, som digterne i de fremfarne tider efterlod os
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 359 1873)
  • dramatiserede fortællinger
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 230)
  • romanen … er en tett og fin fortelling om ei ung lærerinne på landsbygda
     (Inge Eidsvåg Den gode lærer i liv og diktning LBK 2005)
3.1 
især
 kortere litterær tekst
; novelle
EKSEMPEL
  • Hans Aanruds fortellinger
SITAT
  • jf. tittelen
     
    Fortællinger og skildringer fra Norge
     (Jonas Lie 1892)