Det Norske Akademis Ordbok

roman

roman 
substantiv
BØYNINGen; romanen, romaner
UTTALE[roma:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk roman, av gammelfransk romanz, grunnbetydning ‘noe som er skrevet på folkespråket (lingua romana) (til forskjell fra på latin); historisk eller diktet fortelling på vers eller i prosa; (fra 1200-tallet:) diktet fantasifull fortelling’
BETYDNING OG BRUK
1 
litteraturvitenskap
 lengre skjønnlitterær fortelling på prosa som fremstiller en mer eller mindre kompleks handlingsutvikling
 | jf. epos, novelle og kjærlighetsroman, ridderroman, røverroman, tendensroman
EKSEMPLER
  • skrive romaner
  • en stor roman
  • historisk roman
  • psykologisk roman
  • selvbiografisk roman
SITATER
  • ingen gransker disse bitre stoffer til romaner i det snævre hjem
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 235)
  • der gives og en kærlighed de beuf; den slår sin mand for panden – i romaner
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 94 1873)
  • farvel og tak for alt! Vi møtes i næste roman av samme forfatter
     (Rocambole Pedersen Den forsvundne pølsemaker 102 1919)
  • først helt mot slutten av romanen [Othar af Bretagne] har alle brikkene falt på plass slik at vi helt ut kjenner fortiden
     (Bjørn J. Tysdahl Maurits Hansens fortellerkunst 35 1988)
2 
overført
 livsløp, skjebne som er så usedvanlig og merkelig at det kunne være stoff for en diktet fortelling
; eventyrlig, usedvanlig livsløp eller skjebne
SITATER
  • mit livs roman! Når var mit liv romantisk?
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 105 1873)
  • da jeg var liden, troede jeg naturligvis, at mit liv skulde bli en interessant roman
     (Arne Garborg Trætte Mænd 17 1891)
  • [jeg] holder mit liv for en skøn roman
     (Knut Hamsun Det vilde Kor 77 1904)
2.1 
kjærlighetshistorie
; eventyr
SITAT