Det Norske Akademis Ordbok

dialekt

dialekt 
substantiv
BØYNINGen; dialekten, dialekter
UTTALE[diale´kt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin dialectus 'språk som er særeget for et sted', fra gresk dialektos 'samtale, språk', avledet av dialegein 'samtale, snakke' (medium dialegesthai 'snakke, konversere med'), av dia- og legein 'snakke, si'; jf. dialektikk, dialog, leksikon, sosiolekt, idiolekt
BETYDNING OG BRUK
1 
språkvitenskap
 lokal variant av et språk
 | jf. målføre
EKSEMPEL
  • de norske dialektene
SITATER
  • dialekt fra Berlin
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 172)
  • men De taler jo dialekt!
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 354)
     | Petra i «Fiskerjenten»
  • det fosenske maal, som fraskiller sig ved simplere former, synes at være den mest anseede af de trøndske dialekter
     (Ivar Aasen Norsk grammatik 344 1864)
  • han siger, han kan «høre paa min dialekt», at jeg er bergenser
     (Arne Garborg Trætte Mænd 34 1891)
  • stedsnavnene i stykket bør forandres etter lokalitetene, liksom det bør spilles på dialekt
     (Agnar Mykle Morgen i appelsingult 6 1951)
  • hun snakket klingende dialekt
     (Karin Sveen Klassereise LBK 2000)
  • jeg setter nordnorske dialekter høyere enn andre dialekter, ja høyere enn noe annet tungemål
     (Stig Aasvik Indre anliggender LBK 2012)
  • dialekten røpet at han kom fra Bergen
     (Jan Kjærstad Kongen av Europa LBK 2005)
  • overført
     
    [Ole Bull] taler ethvert folks musikalske sprog uden dialekt
     (Jonas Lie Samlede Digterverker IV 211)
2 
zoologi
 lokal variant av fuglesang (hos enkelte arter)
SITAT
  • hunner av rødvingetrost … foretrekker hanner som synger med samme dialekt som de andre hannene i området
     (gemini.no 22.04.2015)