Det Norske Akademis Ordbok

deklamatorisk

deklamatorisk 
adjektiv
Informasjon
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[deklamato:´risk]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin declamatorius, avledet av declamator, se deklamator og deklamere; jf. suffikset -isk
BETYDNING OG BRUK
1 
som gjelder deklamasjon
; opplest eller fremsagt på en kunstnerisk måte
SITATER
  • han læste hele digtet om Rafaels Madonna, deklamatorisk med kunstpauser og smaa bevægelser af den venstre haand
     (Amalie Skram Samlede Værker II 371)
  • deklamatorisk ferdighet
     (Arbeiderbladet 1930/173/3/5)
  • [Jaquette] Liljencrantz bestemmer seg for å avholde en deklamatorisk aften med svensk poesi den 23. januar [1875] i Arbeiderforeningens store sal
     (Marit Paasche Søvn og lykke 130 2024)
2 
høyttravende
; svulstig
SITATER
  • «dette deklamatoriske Einerlei»
     (Børre Qvamme Halfdan Kjerulf og hans tid 159 Halfdan Kjerulf 1998)
  • det [er] bare én person som settes på pidestallen … og det er Dylan, dikter Dylan, sier Oddbjørn deklamatorisk
     (Pål Gerhard Olsen Manndomsprøven 206 1997)