deklamasjon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; deklamasjonen, deklamasjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
deklamasjonen
ubestemt form flertall
deklamasjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[deklamaʃo:´n]
ETYMOLOGI
via fransk déclamation, fra latin declamatio (genitiv declamationis), avledet av declamare 'deklamere'
BETYDNING OG BRUK
1
det å deklamere
; kunstnerisk opplesning (særlig av dikt)
| jf. resitasjon
EKSEMPEL
-
programmet inneholdt sang, musikk, deklamasjon og høytlesning
SITATER
-
en stund mente [foreldrene] at deklamasjonen og sangen hørte min fremtid til. Det gjorde den ikke(Karsten Alnæs Bakenfor alle farger 23 2008)
-
jeg har fått nok av fakler og deklamasjoner og menuetter og cotillioner(Niels Fredrik Dahl Herre 91 2009)
2
nedsettende, særlig i flertall
høyttravende og svulstig talemåte
; tomt ordbulder
EKSEMPEL
-
store ord om demokrati og dialog var ikke annet enn deklamasjoner
SITATER
-
respektløse deklamationer om monarchi og religion
-
høitravende deklamasjoner om brennende kjærlighet til bøndene(Fædrelandsvennen 1930/158/1/1)
3
musikk, i sang
avpasning av melodi og tekst
3.1
i instrumentalmusikk, sjelden
artikulasjon
; aksentuering
; frasering