Det Norske Akademis Ordbok

betjent

betjent 
substantiv
BØYNINGen; betjenten, betjenter
UTTALE[betje:´nt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
substantivert perfektum partisipp av betjene; etter tysk Bedienter
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet eller arkaiserende
 tjener (i større privathus)
 | jf. betjene
SITAT
  • den gamle betjent bar ind en bakke med vin og smaakaker
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 9 1923)
2 
ansatt som har som (hoved)oppgave å betjene noe(n)
; funksjonær (især i underordnet stilling)
SITAT
  • han hadde vært visergutt i [en fargehandel] og etter hvert [avansert] til betjent
     (Fredrik Skagen En by som ingen ainnen LBK 2004)
2.1 
ansatt i underordnet offentlig stilling (av en bestemt art)
; underordnet tjenestemann
 | jf. fengselsbetjent, politibetjent, postbetjent, tollbetjent
SITATER
  • betjent J. Ring [jager] en smykketyv fra skysskifte til skysskifte langt inn i Sverige
     (Bjørn Carling Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år 38 1976)
  • han [ble] ført inn i retten av to uniformerte betjenter
     (Chris Tvedt Dødens sirkel LBK 2010)