Det Norske Akademis Ordbok

befullmektige

befullmektige 
verb
Informasjon
BØYNINGbefullmektiget, befullmektiget, befullmektigelse
preteritum
befullmektiget
perfektum partisipp
befullmektiget
verbalsubstantiv
befullmektigelse
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[befulme´ktigə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter tysk bevollmächtigen, av be- og en avledning av Vollmacht; se fullmakt; jf. fullmektig
BETYDNING OG BRUK
jus, foreldet, mest brukt i adjektivisk perfektum partisipp
 gi (noen) fullmakt (til noe)
EKSEMPEL
  • en befullmektiget utsending