befullmektige
verb
BØYNINGbefullmektiget, befullmektiget, befullmektigelse 
preteritum
befullmektiget
perfektum partisipp
befullmektiget
verbalsubstantiv
befullmektigelse
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[befulme´ktigə]
ETYMOLOGI
etter tysk bevollmächtigen, av be- og en avledning
av Vollmacht; se fullmakt; jf. fullmektig; se også befullmektiget og befullmektigelse
BETYDNING OG BRUK
særlig jus, foreldet
gi (noen) fullmakt (til
noe)
SITAT
-
jeg befuldmægtiger jer til at svare den, der kommer med saadant snak som krig med Sverige: «Saa du tror, at Kongen i et sligt tilfælde vilde blive landsforræder, du?»