Det Norske Akademis Ordbok

fullmektig

fullmektig 
substantiv
BØYNINGen; fullmektigen, fullmektiger
UTTALE[fulme´kti]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
substantivering av foreldet adjektiv fullmektig, grunnbetydning 'som har fullmakt', fra middelnedertysk vulmechtich, avledet av vulmacht; se fullmakt
BETYDNING OG BRUK
1 
jus
 person som har fullmakt fra en annen til å handle for vedkommende
2 
person ansatt i offentlig eller privat virksomhet som selvstendig utfører forskjellige oppgaver på vegne av sine overordnede
 | jf. advokatfullmektig, politifullmektig
SITATER
  • «Svarte-Jon, han Trondhjemeren, som fuldmægtigen nok husker, er dimittert igaar morges»
     (Fredrik Viller Gamle Friks diamant 25 1911)
  • fullmektigen kjenner jo til hvor farlig det er å gå på bre nu i sommer
     (Peter Bendow Med egen inngang 129 1933)
  • han fikk stilling som fullmektig hos en høyesterettsadvokat i Kristiania
     (Bernt Rougthvedt Med penn og pistol LBK 2010)
  • [han] skrev en rapport som fikk fullmektigen på politikammeret i byen til å riste på hodet
     (Øystein Lønn Maren Gripes nødvendige ritualer LBK 1999)
UTTRYKK
edsvoren fullmektig
se edsvoren