fullmektig
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; fullmektigen, fullmektiger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
fullmektigen
ubestemt form flertall
fullmektiger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fulme´kti]
ETYMOLOGI
substantivering av foreldet adjektiv fullmektig, grunnbetydning 'som har fullmakt', fra middelnedertysk vulmechtich, avledet av vulmacht; se fullmakt
BETYDNING OG BRUK
1
jus
person som har fullmakt fra en annen til å handle for
vedkommende
2
person ansatt i offentlig eller privat virksomhet som
selvstendig utfører forskjellige oppgaver på vegne av sine overordnede
SITATER
-
«Svarte-Jon, han Trondhjemeren, som fuldmægtigen nok husker, er dimittert igaar morges»
-
fullmektigen kjenner jo til hvor farlig det er å gå på bre nu i sommer
-
han fikk stilling som fullmektig hos en høyesterettsadvokat i Kristiania(Bernt Rougthvedt Med penn og pistol LBK 2010)
-
[han] skrev en rapport som fikk fullmektigen på politikammeret i byen til å riste på hodet
UTTRYKK
edsvoren fullmektig
se edsvoren