fullmakt
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; fullmakten, fullmakter 
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
fullmakten
ubestemt form flertall
fullmakter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fu`l:-]
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk vulmacht, etter latin plenipotentia
BETYDNING OG BRUK
1
makt, myndighet til å handle på vegne av en annen person
eller på vegne av en virksomhet eller et organ
; delegert, overført myndighet
SITATER
-
regjeringen fikk de mest utstrakte fullmakter til å lede forsvarskampen
-
Prisdirektoratet [fikk] fullmakt til å fastsette priser og fortjenester, pålegge bedrifter å produsere bestemte vareslag, forby dem å innskrenke eller nedlegge driften osv.
-
fullmakten efter § 137 er en stillingsfullmakt, dvs. at den kan utøves av skipsføreren når han er i sin stilling
-
du får fullmakt av meg til å ordne alt det praktiske
-
et interimsstyre med begrenset fullmakt(Asker og Bærums Budstikke 08.11.2002/35)
-
alene skulle [jeg] lede denne etterforskningen og ha utvidete fullmakter til håndtering av den(Hans Olav Lahlum Menneskefluene LBK 2010)
2
erklæring som gir (noen) fullmakt
2.1
dokument som inneholder en fullmakt
EKSEMPEL
-
vise frem fullmakten
SITATER
-
siden skal jeg sende Dem fuldmagt til at ordne alting
-
for å få utlevert slike varer i forretningene bør barna ha med seg fullmakt underskrevet av foreldre eller andre foresatte(Haugesunds Dagblad 08.04.1954/8)
-
ta og skriv en fullmakt til meg hvor det står at jeg selger bøkene på vegne av deg, at de ikke er tjuegods
3
metonymisk, muntlig, nå sjelden
SITATER
-
han og fuldmagta var støtt paa farten
-
før han fik slitt [tollekniven] op av sliren, hadde fuldmagta alt faat jernene paa ham
-
[han] kom så i 1925 til lensmannen i Jeløy og Rygge, hvor han var fullmakt i 10 år(Vestfold 02.11.1938/5)