Det Norske Akademis Ordbok

objekt

objekt 
substantiv
BØYNINGet; objektet, objekter
UTTALE[åbje´kt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin obiectum, perfektum partisipp av obicere, obiicere 'kaste (noe) foran noen; stille (noe) for ens øyne'
BETYDNING OG BRUK
1 
filosofi
 noe som erkjennes
 | til forskjell fra subjekt
SITAT
  • Hegel er overbevist om at det ikke finnes noe subjekt uten objekt eller noe objekt uten subjekt. Han skyver erkjennelsesproblemet … til side
     (Trond Berg Eriksen Undringens labyrinter 432 1994)
2 
gjenstand
SITATER
  • forsvar av objekter som kan antas å være særlig utsatt i tilfelle av kupforsøk
     (Innstilling fra Forsvarskommisjonen av 1946 4 283 1949)
  • det dyreste objektet på auksjonen
     (Tromsø 18.11.1980/22)
  • Rembrandt vet at objekter suger til seg lys i ulik grad
     (Tove Nilsen Lystreise 93 1995)
  • lenge kunne han skimte konturene av karosseriet, men så var det bare lysene og mørket og opplevelsen av et objekt på vei bort
     (Arne Lygre Min døde mann 16 2009)
3 
noen (eller noe) som observeres, undersøkes e.l. (uten selv å kunne påvirke)
 | jf. forsøksobjekt
SITATER
  • han bliver bange for at hans eneste objekt [for de utspekulerte fornærmelsene] skal blive ubrugeligt
     (Kristian Elster Samlede Skrifter II 234)
  • metoden [i historieforskningen] er gjort sjølstendig i forhold til sitt objekt
     (Dag Solstad Roman 1987 210 1987)
  • tendensen til å gjøre andre mennesker til objekt
     (Tore Rem Sin egen herre 398 2009)
     | til noe uten selvstendig vilje
4 
især fulgt av preposisjonen for
 noen (eller noe) som en følelse, oppmerksomhet eller tanke retter seg mot
; gjenstand
SITATER
  • i kikkerten … så vi for første gang objektet for vår interesse, den skotske urgeit
     (Jakt & Fiske 1977/nr. 1–2/26)
  • objektet for hans begjær hadde vært den blonde, kvinnelige politietterforskeren
     (Christopher Friis-Baastad Grøndahl og Arne Svingen Dårekisten LBK 2011)
5 
grammatikk
 setningsledd som betegner noe(n) som verbalhandlingen retter seg mot (især noe(n) som påvirkes av verbalhandlingen eller er frembrakt av den)
UTTRYKK
direkte objekt
objekt som uttrykker hvem eller hva som direkte påvirkes av verbalhandlingen, især hvem som er patiens
  • i setningen «Mona kysset Susanne» er «Susanne» direkte objekt
formelt objekt
betydningsmessig innholdsløst det som fungerer som objekt
 | jf. formelt subjekt
  • i setningen «du får ha det!» er «det» formelt objekt
foreløpig objekt
formelt objekt som foregriper en leddsetning eller infinitivskonstruksjon som semantisk (betydningsmessig) er verbalhandlingens objekt, men som er utflyttet til slutten av setningen
 | jf. foreløpig subjekt og det
  • i setningen «klimaet gjorde det mulig å dyrke korn» er «det» foreløpig objekt
indirekte objekt
objekt som uttrykker hvem (eller hva) verbalhandlingen skjer til gode for, især hvem som er mottager, recipiens
  • i setningen «Mona gav Susanne en ny mening med livet» er «Susanne» indirekte objekt
indre objekt
objekt som (er etymologisk beslektet med og) betegner noe som allerede er uttrykt i verbet, som følger direkte av verbets betydning
  • i setningen «festivalen gikk sin gang» er «sin gang» indre objekt