Det Norske Akademis Ordbok

vugge

Likt stavede oppslagsord
vugge 
verb
MODERAT BOKMÅLvugget, vugget, vugging
preteritum
vugget
perfektum partisipp
vugget
verbalsubstantiv
vugging
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vu`g:ə]Uttale-veiledning
VARIANTi visse uttrykk vogge
ETYMOLOGI
dansk form vugge, av gammeldansk wogge, wugge, tilsvarer norrønt vaga, jf. formen vogge; jf. også substantivet vugge
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
bevege seg, gynge mykt, rytmisk opp og ned, fra side til side
1.1 
gå, bevege seg ruggende fremover
; vagge
1.2 
brukt sammen med refleksivt objekt og retningsadverbial til å danne uttrykk for det å gå, forflytte seg på en myk, gyngende måte
1.3 
overført
 regelmessig, rytmisk komme og gå, vise seg og forsvinne
1.4 
i adjektivisk presens partisipp
 overført, om melodi, rytme e.l.
 bløt og forførende
2 
refleksivt
 bevege seg mykt, rytmisk opp og ned, fra side til side
3 
sette (noe(n)) i myk, rytmisk bevegelse opp og ned, fra side til side
; få til å vugge
3.1 
bevege (barn (i vugge, vogn)) frem og tilbake i en myk rytme for å berolige eller få til å sove
1 
bevege seg, gynge mykt, rytmisk opp og ned, fra side til side
SITATER
  • nu og da vuggede hun lidt med overkroppen
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker V 9)
  • hun vuggede med mig i dansen
     (Jonas Lie Den Fremsynte 121 1873)
  • [han] vugged sagte frem og tilbage
     (Amalie Skram Samlede Værker II 143)
  • isstykkerne, som vugged med sjøskvulpet under land
     (Peter Egge Trøndere 169 1898)
  • [du tåler ikke] at nogen vugger i gyngestolen
     (Jonas Lie Wulffie & Comp. 17 1902)
  • [bjellekuas hode] værdigt vuggende i takt med gangen
     (Jacob B. Bull Fonnaasfolket 56 1902)
  • mørket laa og vugget stille derute
     (Peter Egge Lænken 163 1908)
  • [vingene] vugger og vugger i rolig rytme
     (Mikkjel Fønhus Det skriker fra Kverrvilljuvet 30 1920)
  • hun vugget i sadlen
     (Sigrid Undset Kransen 143 1920)
  • [skuten lå for anker] vuggende ganske litt paa dønningerne
     (Sigrid Undset Husfrue 228 1921)
  • slørfine vekster som gror nedi sjøen og vugger og bølger underlig trolskfagre
     (Sigrid Undset Korset 56 1922)
  • kvinderne skred vuggende ut og ind under de lekende sverd
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 79 1925)
  • en svak vugging gik gjennem kroppen
     (Gabriel Scott Emanuel 185 1922)
  • damperen vugget til alle sider
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 63 1929)
  • stemmen min har denne skjelvende klang, og så har jeg denne vuggende gang, håret er pure gull, bysten er høi og full
     (Finn Bø Jeg tar mig den frihet 87 1946)
     | revyvise fra 1932
  • [tømmer]stokkene han sto på vogget ovlig i skavlene
     (Mikkjel Fønhus Tømmerfløterne 35 1952)
  • [han] satt og vugget i halv lotusstilling
     (Morten Jørgensen Sennepslegionen 287 1987)
  • ved vinduet står en gyngestol som vugger svakt
     (Hanne Ørstavik Kjærlighet 24 1997)
  • duppen blir liggende og vugge i den blinkende vannflaten
     (Tonje Røed Udødelig med deg LBK 2001)
  • kjenningsmelodien … var et enkelt gitarriff som brakte seeres tanker hen på bossanova, vuggende hofter og fargesterke drinker
     (Jo Nesbø Hodejegerne LBK 2008)
UTTRYKK
gå hjem og vogge
 (omdannelse av gå hjem og legge seg)
1 
muntlig, i imperativ, som uttrykk for overraskelse, forskrekkelse e.l.
2 
muntlig, mest i imperativ, som spøkefull, men kraftig avvisning
 holde opp å prøve (fordi man ikke har sjanse til å hevde seg)
; gi opp
  • gå hjem og vogg, din klatt
     (Nini Roll Anker Enken 11 1932)
  • gå hem og vogg og dra dynen godt over det vanskapte trynet ditt
     (Pål Gerhard Olsen Pinse LBK 2003)
  • virkeligheten overgår alt, så [romanforfatterne] Karl Ove Knausgård, Linn Ullmann og Jan Kjærstad kan gå hjem og vogge
     (Dagsavisen 17.12.2011/20)
1.1 
gå, bevege seg ruggende fremover
; vagge
SITATER
  • tykke Alice kom langsomt vuggende
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker VIII 45)
  • bjørnen vugger frem paa brede ramer [labber] over gyngende myr
     (Andreas Haukland Bonsaks fortællinger 123 1902)
  • Baardsen sænker atter sin hat og vugger væk
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 221 1915)
  • tante Benedikte vugget ind
     (Sigrid Undset Samlede romaner og fortællinger fra nutiden I,2 139)
  • proviantvogner med revne lerretsdekk vugget sakte fremover i hjulsporene
     (Torill Thorstad Hauger Lincolns blå soldat LBK 1990)
  • hun vugger ut på kjøkkenet og sier … Vær så god!
     (Steinar Lem Det lille livet LBK 2005)
  • på etternatten vogget ubåtjageren til havs i langstrakte dønninger og kontrari vind
     (Arnfinn Haga Skyggen LBK 2009)
1.2 
brukt sammen med refleksivt objekt og retningsadverbial til å danne uttrykk for det å gå, forflytte seg på en myk, gyngende måte
 | jf. seg
SITATER
  • saa skrasler sydvinden gjennem den ned til mig, vuggende sig kaad over harpen
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I,1 233)
  • hun vugget sig bortover gulvet
     (Sigurd Hoel Jeg er blitt glad i en annen 13 1951)
  • jeg fant et nytt hofteparti som vugget seg selvbevisst oppover mot Grande Poste
     (Axel Jensen Ikaros 13 1957)
1.3 
overført
 regelmessig, rytmisk komme og gå, vise seg og forsvinne
SITATER
  • paa den ene side af munden vuggede et sandseligt smiil
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VI 85)
  • det han vilde si imorgen laa og vugget i ham
     (Minda Ramm Valgaar 132 1909)
1.4 
i adjektivisk presens partisipp
 
vuggende
 overført, om melodi, rytme e.l.
 bløt og forførende
EKSEMPEL
  • vuggende melodier
SITAT
  • [hun spilte] op en vuggende vals
     (Kirsten Bergh Lorck sine 156 1945)
2 
refleksivt
 
vugge seg
 bevege seg mykt, rytmisk opp og ned, fra side til side
SITATER
3 
sette (noe(n)) i myk, rytmisk bevegelse opp og ned, fra side til side
; få til å vugge
EKSEMPEL
  • vugge (på) hodet
SITATER
  • tænk, at hisset du paa sjø’n … vugges i min dæmons haand!
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 284)
  • forgjæves paa blomster [jorden] vuggede eder
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter III 31)
  • dejligt at vugges i soldagens glans!
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 332 1873)
  • De er den luftning, jeg kan vugges på
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 60 1873)
  • [professor Rubek] sidder med albuerne på knæerne og vugger hodet
     (Henrik Ibsen Når vi døde vågner 134 1899)
  • de ængstelige tanker, der vugge sindet mellem frygt og haab
     (Henrik Ibsen Samlede verker XIV 253)
  • melodien vuggede hende didover
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 348)
  • du [Welhaven], som i vintren har vugget foraarets tekst
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 165)
     | sunget
  • fru Milla vugged overkroppen i takt til melodien
     (Amalie Skram Samlede Værker II 440)
  • [havet] vuggede dønning bag dønning og top bag top
     (Jonas Lie Trold. Ny Samling 8 1892)
  • [hun] vuggede fortvilet hodet over hænderne i fanget
     (Jonas Lie Faste Forland 41 1899)
  • bjørnen [satt] og vuggede paa hodet
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 477 1903)
  • man lar sig med velbehag vugge inn i [musikkens] skiftende rytmer
     (Nationen 1938/125/2/5)
  • den gamle vugger hodet mellom hendene og ler sin lille klukklatter
     (Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie LBK 1989)
  • båten vugges av seige dønninger
     (Christopher Friis-Baastad Grøndahl Den sjette søvn LBK 1998)
  • [jeg] tar rundt håndtaket og vugger forsiktig på [barne]vogna
     (Trude Marstein Plutselig høre noen åpne en dør LBK 2000)
     | jf. vugge
3.1 
bevege (barn (i vugge, vogn)) frem og tilbake i en myk rytme for å berolige eller få til å sove
EKSEMPEL
  • vugge et barn (i søvn)
SITATER
  • vugge sit barn i blund
     (Henrik Ibsen Digte 87 1875)
  • hun fik bære eller vugge søsteren
     (Sigrid Undset Kransen 46 1920)
  • [hun satte seg] med ungen i fanget og bysset, for det hjalp ikke at vugge
     (Hans E. Kinck Ungt folk 121 1924)
  • barnet [i magen] har latt seg vugge i søvn under spaserturen, så snart jeg legger meg ned begynner det å røre seg
     (Tove Nilsen Lystreise LBK 1995)
  • vi snakker om bleieskift og bananmosing og om hvordan vi gikk og vugga ungene om nettene
     (Arild Linneberg Far og barn i moderlandet LBK 1997)
  • hun vugget ham frem og tilbake, hun kysset det lille hodet
     (Victoria Kielland Mine menn 161 2021)