Det Norske Akademis Ordbok

venninne

venninne 
substantiv
BØYNINGen; venninnen, venninner
UTTALE[veni`n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av venn med suffikset -inne
BETYDNING OG BRUK
1 
kvinne i forholdet til annen person som hun har vennskap med, er fortrolig med, stadig er sammen med
 | jf. bestevenninne, barndomsvenninne og skolevenninne
SITATER
  • [det vil ei bli] mere bitter taarestrøm, end brudens ved venindens hjerte
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 64)
  • stjele sin beste venindes mann
     (Morgenbladet 1932/17/6/3)
  • hun hadde ingen venninner, og streiftogene rundt i byen hadde vært hennes eneste avveksling
     (Bergljot Hobæk Haff Sigbrits bålferd 21 1999)
1.1 
i flertall
 hver av to jenter eller kvinner som er venninne med hverandre
EKSEMPEL
  • være venninner
SITAT
  • hun og frøken Bratsberg er veninder fra konfirmationstiden
     (Henrik Ibsen De unges forbund 39 1874)
2 
særlig muntlig, nå sjelden
 elsket, tilbedt kvinne
; kjæreste
; elskerinne
SITATER
  • stå op, min venninne, du min fagre, og kom ut!
     (Høys 2,10; 2011: min elskede, min vakre jente)
  • overført
     
    djævelens veninde, natten
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV 376)
  • overført
     
    gaae min veninde!
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I,1 23)
     | i tiltale til elskoven
  • jeg tænkte, mens han læste [Salomos høisang] bestandig paa dig. Du, min veninde, er skjøn som Thirza
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker II 298)